Sist uke kunne vi lese i Dagsavisen at den gjennomsnittlige liggetida etter fødsel på norske sykehus har sunket fra 3,2 døgn i 2007, da vår jente kjempet for livet, til 2,7 i 2016, ifølge tall fra Folkehelseinstituttet. Den nye kvinneklinikken på Haukeland sykehus i Bergen blir den første i sitt slag i Norge som sender hjem kvinner bare seks timer etter at de har født. – Barselkvinnene er blitt en salderingspost for å spare penger. Ingen vil egentlig ha dem – verken sykehusene eller kommunene, uttalte Kirsten Jørgensen, politisk leder i Den norske jordmorforening.
En januardag for elleve år siden brukte vi opp våre skattekroner for en god stund framover, men det var det verdt. Her er historien om hvorfor vi hver morgen våkner med tre, og ikke bare to, flotte jenter i huset takket være de sykehustimene vi trengte og som jeg håper at også framtidige mødre og babyer får.
Vi var tilbake på Ullevål sykehus til kontroll etter at vi noen dager tidligere hadde dratt hjem med det vi trodde var en frisk baby. Allerede da hadde vi nok tilbrakt mer enn ti ganger så mange timer på sykehuset som i framtidseksemplet fra Bergen. At vi overhodet returnerte til Ullevål etter å ha reist hjem, skyldtes en morfar som sammenlignet bilder og mente at babyen var blitt gulere. Det som deretter skjedde på sykehuset, var enda mer flaks. Pluss en sykepleier med mer tid enn det jeg frykter blir resultatet om man bare tenker på å «bruke helsekronene effektivt», som klinikksjefen i Bergen uttalte til Dagsavisen.
Den første pleieren, hun som tok blodprøvene vi kom for å ta, sendte oss egentlig hjem med det samme prøvene var tatt. Ute i gangen satt vi og dro på jenta vår klær. Det kan være en krevende jobb med så små barn. Jeg husker at det tok lang tid, heldigvis. Akkurat idet vi var på vei ut døra, passerte en tilfeldig sykepleier oss. Hun tok seg tid til å stoppe opp, stille oss noen spørsmål og reflektere litt mer. Dette kunne da ikke være gulsott?
Da sykepleieren slo alarm fikk jeg et slags déjà vu der jeg plutselig husket en gammel familiehistorie om folk i flere generasjoner som hadde hatt en mystisk blodsykdom. Det var nok til at de flinke folkene på Ullevål sykehus i hui og hast tok riktige beslutninger og gjennomførte det de måtte de neste timene og dagene. I etterkant fikk vi høre at de fryktet det verste. Jenta vår var visst et aldri så lite mirakel.
Vi hadde rett og slett en usigelig flaks som møtte en sykepleier med tid til overs akkurat da vi trengte det som mest. Jeg frykter at det skal bli færre av dem. God fredag!