Et stadig tilbakevendende spørsmål i den norske kulturdebatten er hvordan kulturpolitikken kan legitimeres når demokratiseringsprosjektet etter sigende ikke har lyktes og det fortsatt er store sosiokulturelle ulikheter i bruken av det offentlig finansierte kulturtilbudet.
Per Mangset og Ole Marius Hylland ved Telemarksforsking slår i sin nye bok «Kulturpolitikk – Organisering, legitimering og praksis», samt i Dagsavisen 12. september, fast at en offentlig kulturpolitikk står overfor betydelige legitimeringsutfordringer, og at det trengs en ny diskusjon om begrunnelsen for og organiseringen av kulturpolitikken. Tidspunktet er godt ettersom det er varslet en ny kulturmelding som nettopp gir anledning til en slik grunnlagsdiskusjon.
Problemstillingen er beslektet med et annet gjentagende spørsmål: Er det legitimt å subsidiere billettprisene på scenekunstinstitusjonene, «til tross for at de som går dit, har råd til å betale dem selv», slik det formuleres av kulturredaktør Sarah Sørheim i Aftenposten 12. september.
Institusjonenes eksistensberettigelse
Her hoppes det ikke bare bukk over teatrenes differensierte prispolitikk. Mer oppsiktsvekkende er det at kulturredaktøren i likhet med Telemarksforskerne trekker i tvil kunstinstitusjonenes eksistensberettigelse fordi ikke «alle» er interessert i kunst.
Men vi bygger ikke ned universitetene fordi ikke «alle» tar en høyere universitetsutdannelse eller leser avhandlinger. Sammen med skolen, universitetene og mediene utgjør kulturinstitusjonene ytringsfrihetens infrastruktur, og i henhold til Grunnlovens § 100 har staten en forpliktelse til aktivt å sikre og legge til rette for denne infrastrukturen for fri ytring.
Dette overordnende statlige ansvaret for oppbygging av et offentlig rom blir etter vårt syn for sjelden trukket frem som en begrunnelse for kulturpolitikken eller for å definere kulturinstitusjonenes samfunnsrolle. Det kan den varslede kulturmeldingen gjøre noe med. Da må imidlertid politikerne makte å formulere den fundamentale verdien og betydningen kunsten og kulturen har i samfunnet og for enkeltmennesket. Men først må de anerkjenne de kunstneriske virksomhetene som uunnværlige arenaer for refleksjon, meningsdannelse og kilder til kulturell og menneskelig innsikt – med betydning langt utover individuelle besøk.
Felles referanserammer og like forutsetninger
Noe av det viktigste vi kan gjøre for å sikre felles referanserammer og bredest mulig deltagelse på disse arenaene, er å styrke mottakersiden i kunsten. Og det må begynne i skolen som en unik fellesarena.
Slik skjønnlitteraturen har en selvskreven plass i norskfaget, og litteraturhistorien og tekstanalysen spiller viktige roller for det litterære utbyttet, må også kunnskap om og fortolkning av flere av kunst- og kulturuttrykk gjøres til en del av allmenndannelsen. Dette kan gjøres gjennom en kompetansehevende satsing på så vel de estetiske og humanistiske fagene i skolen, som på kunst- og kulturdelen i andre fag.
I et samfunn preget av raske endringer, migrasjon og større kompleksitet må vi kunne forholde oss til et stadig bredere ytringsmangfold og kommunisere på tvers av kulturelle forskjeller. Vi må lære oss å se, lytte og lese kritisk og anstrenge oss for å innta uvante synsvinkler for å gripe det som er ukjent og annerledes.
I nær relasjon til humaniora er kunsten i denne situasjonen helt nødvendig og viktigere enn noen gang for å utdanne kompetente borgere til deltakelse i det kommunikasjonsfellesskapet som er fundamentet for et fungerende demokrati. I den forrige kulturmeldingen ble sammenhengene mellom kulturpolitikk og kunnskapspolitikk knapt berørt. I den nye kulturmeldingen må de humanistiske og estetiske fagenes kvalitet, innhold og plass i hele utdanningsløpet bli blant hovedtemaene.
Sikre sterke rammeverk
Hvordan kan vi så bygge sterke rammeverk rundt disse demokratiske fellesarenaene? Målet må være å bygge ordninger som sikrer sterke, selvstendige institusjoner som er best mulig rustet til å tåle skiftende politiske klima med populisme, polarisering og perioder med illiberale krefter ved roret. Vi mener at staten i den kommende kulturmeldingen bør signalisere at den tar mer ansvar for dette. Ikke styre mer – men sikre mer.
Med direkte statlige tilskudd er det gjennom tiår bygget opp et landsdekkende nett av profesjonelle musikk- og scenekunstinstitusjoner, og det er møysommelig utmeislet kulturpolitiske modeller for å opprettholde og videreutvikle denne infrastrukturen. Disse autonome, ulikeartede virksomhetene representerer desentralisert beslutningsmyndighet, lokal produksjon, et profesjonelt musikk- og scenekunsttilbud over hele landet og sterke kompetansemiljø med stor betydning for det stedlige kulturlivet. Det har med andre ord tatt lang tid å bygge opp denne infrastrukturen, men den er lett å rive ned.
Kulturpolitisk dreining
I det store og hele er det en kulturpolitikk som virker som nå skal videreutvikles i en ny kulturmelding. Det er ikke en mislykket eller utdatert kulturpolitikk som «må finne seg selv opp på nytt», slik Telemarksforsking retorisk avslutter sin nye bok. Derimot bør kulturpolitikken begrunnes tydeligere i Grunnlovens § 100, og kulturpolitikkens organisering, virkemidler og prioriteringer må vurderes i tråd med dette.
De siste årenes kulturpolitiske prioriteringer og instrumentelle dreining mot «kulturell og kreativ næring» synes imidlertid basert på en manglende anerkjennelse av kunstens betydning utover økonomisk verdiskaping eller andre ringvirkninger. Resultatet er svekkede rammer for den grunnleggende, langsiktige kunstneriske utviklingen og nyskapingen – det vil si for det som burde være Kulturdepartementets kjerneansvar og som ikke kan gjøres til delansvar i noe annet departement. Næringssatsingen kan jo eksempelvis Næringsdepartementet ta ansvar for over sine budsjetter. Hvilke prioriteringer som er foretatt i neste års statsbudsjett får vi vite når dette legges frem 12. oktober.
Når vi har tatt til orde for en ny kulturmelding, er det i håp om at den kan bidra til en velbegrunnet langsiktig politikkutforming og en mer innsiktsfull kulturdebatt. For hva betyr det for kunstens samfunnsrolle i et langsiktig perspektiv om vi godtar at kunstinstitusjonene reduseres til virkemidler for eksterne politiske mål og rammene svekkes?