Det var jubileet for almen stemmerett for kvinner.
Så gikk det over i alle norske jubileers mor dette årtiet, 200-årsjubileet for Grunnloven. 100 år siden 1. verdenskrig brøt ut markerte man mest i andre land.
Derefter fulgte 2015 og 200-årsjubileer for både Høyesterett og Riksakten. 800 år var det også siden Magna Carta, må vite. Også 70 år siden frigjøringen fra okkupasjonsmakt og 2. verdenskrigs avslutning var det dette året.
Tett på fulgte 2016 og sølvjubileum for Kong Harald V på Norges trone og sentralbankens 200-årsjubileum. 150 år siden var det også siden stortingsbygningen ble innviet og flyttet inn i. Henrik Ibsen skrev om Slottet og Stortinget:
Folkets Gaard og Kongens Gaard
Over mod hinanden højne!
Ret som Frænder to de staar, –
Seer hinanden ind i Øjne;
Diktet illustrerer, i likhet med gatearkitekturen vi fortsatt har, slik kongemakt sto mot folkemakt i en form for balanse på den tiden. Våren 2017 var det ti år siden parlamentarismen ble skrevet inn i Grunnloven og ny riksrettsordning innført.
Stortingsperioden har vært pakket med jubileer. Men blir det stort mer enn bursdagsfest? Blir det stort mer enn pølser, is og brus; vafler, jordbær og champagne?
Statsviter Johan P. Olsen skrev i begynnelsen av 2015 om grunnlovsjubileet:
Hovedmønsteret er bursdagsfeiring, oppdatering og retorikk knyttet til den dominerende fortellingen om det norske folkestyret. Jubileet er ikke brukt til en bred vurdering av hvilken politisk orden som er mulig og ønskelig. Jubileets bidrag til å forstå faktiske maktforhold og videreutvikle demokratiet har vært beskjedent.
Med andre ord var det i hovedsak bursdagsfeiring og videreføring av mytefortelling.
Kan vi nå legge konsensuskulturen bak oss og røske i mytene og stille oss spørsmålet om Grunnloven og demokratiet virkelig gir oss frihet?
Foto: Martin Dubé (Flickr)