Kultur

En seier for sovjetmennesket

Nobelprisen i litteratur til Svetlana Aleksijevitsj er en sterk hyllest av for­fatterens «monument over lidelse og mot».

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

FOTO: HILDE UNOSEN

Den er dessuten en viktig anerkjennelse av sakprosa som litterær sjanger, og en støttende tommel opp til nettverket av fribyer for forfulgte forfattere, Icorn.

Applausen og jubelen kom spontant da Svenska Aka­demiets ordfører Sara Danius kunngjorde at årets nobelpris i litteratur går til den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj, «for hennes mangestemmige verk, et monument over lidelse og mot i vår tid». Hun lå øverst på bookmakernes lister, og har de siste årene vært mange litteraturjournalister, inkludert undertegnedes, favoritt til prisen.

Livsverket hennes er en syklus på fem frittstående bøker som går under samletittelen «Utopiens stemmer», et verk hun har arbeidet på i over tretti år. De er, aller først og fremst, bøker om det Svetlana Aleksijevitsj kaller «vanlige sovjetmennesker», en tittel hun også gir seg selv. «Folk kritiserer meg for at jeg fremdeles snakker om sovjetmennesket, over tjue år etter Sovjet­unionens fall. Men jeg har reist gjennom tidligere Sovjet, og aldri møtt ekte demokrati eller frie mennesker. Det jeg imidlertid har møtt, er det røde mennesket. Fornærmet, aggressivt, hevngjerrig. Russland er bygget på en krigs- og heltekult som på ingen måte forsvant med oppløsningen av Sovjetunionen», sa hun da jeg intervjuet henne i forkant av at hun skulle være en av hovedgjestene på Litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor.

Den nå 67 år gamle journalisten var sørpe forkjølet, drakk varm te og satt innhyllet i et skjerf for å unngå kald trekk. Men det var ingenting uklart eller febrilt i resonnementene hennes, selv om de måtte videreformidles av en tolk. Med tydelig intensitet og glødende tilstedeværelse formidlet Svetlana Aleksijevitsj sorgen over at friheten alle lengtet etter i perestrojkaperioden på 1980-tallet, aldri kom, selv om Sovjetunionens ble oppløst i 1991. Frustrasjonen over at regionen fremdeles styres av despoter som Vladimir Putin og Aleksandr Lukasjenko, over at nasjonalismen og troen på sterke, despotiske menn er så sterk. Det er synspunkter hun også har delt gjennom kronikker i flere nordiske medier, tekster som sammen med bøkene har gjort henne alt annet enn populær i Putins Russland og Lukasjenkos Hviterussland. I sistnevnte, forfatterens hjemland, er bøkene hennes til og med forbudt.

Fire av dem fins på norsk, alle på svensk. I «Krigen har intet kvinnelig ansikt» forteller hun historiene til kvinnene som deltok på sovjetisk side i den andre verdenskrigen, med deres egne ord. Det er fortellinger som virkelig fortjener den ofte overforbrukte merkelappen «rystende». Fordi de handler om død og drap og fæle krigshandlinger, åpenbart, men også fordi sorgen over å ha kjempet så hardt, og vunnet – men for hva? – kommer så tydelig fram. Svetlana Aleksijevitsj tar hull på en byll, får folk som aldri før har sagt noe om det de opplevde i tale, og vever det hele sammen til et overbevisende antikrigersk kor.

Sterkt antikrigersk er også portrettet av barn og ungdoms opplevelser i den andre verdenskrigen «De sista vittnena: solo för barnröst», som ennå ikke foreligger på norsk. I et sterkt patriarkalsk – mannestyrt – samfunn, gjør Svetlana Aleksijevitsj et ekstra poeng av å la tause, ofte undertrykte, grupper komme til orde: kvinner, ungdom, barn, arbeidere og utstøtte.

Som i «Bønn for Tsjernobyl», hvor hun forteller om verdens mest alvorlige atomulykke gjenn­om hvordan den påvirket helt vanlige mennesker i om­rådet. Soldater som beordres til å rydde opp i det farligste radioaktive avfallet. Familie­fedre som dør av kreft. Barn som leker i nedfallsområdene. In­-direkte, men svært tydelig, viser forfatteren fram hvor lite hvert individ er verdt i autoritative regimer som Sovjetunionen.

Det er en viktig del av budskapet også i «Kister av sink: Sovjetiske stemmer fra krigen i Afghanistan», som kommer på Kagge forlag neste uke. Aleksijevitsj har intervjuet helt vanlige soldater som deltok i krigen, og syr intervjuene sammen til et portrett som levner militærregimer tuftet på frykt, vold og stormannsgalskap svært lite ære.

Metoden er den samme i alle bøkene, selv om den utvikles med tida. Også i «Slutten for det røde mennesket: Tiden second hand», som dokumenterer den sovjetiske erfaringen som vanlig borger i en verdensmakt. Svetlana Aleksijevitsj har først intervjuet mennesker, flere hundre i tallet, siden sydd utdrag av intervjuene sammen, slik at teksten på en og samme tid framstår som enhetlig og variert.

«Hun har funnet opp en ny litterær sjanger», sa Svenska Akademiens Sara Danius til SVTs reporter like etter utdelingen. Og har rett i det. Nobelprisen i litteratur til Svetlana Aleksijevitsj er klar anerkjennelse av sakprosa som sjanger fra Akademiets side, en klok framvising av at den litterære langreportasjen kan ha svært høy litterær verdi, i tillegg til at den formidler et viktig budskap.

Prisen til Svetlana Aleksijev­itsj er dessuten den første Nobelprisen som går til en forfatter som har vært om­fattet av det internasjonale fribyordningen for forfulgte forfattere, Icorn. Da hun på slutten av 1990-tallet ble utsatt for trakassering og press fra Luka­sjenkos regime, ordnet Icorn opphold for henne først i Paris, siden i Göteborg og Berlin, før hun i 2011 vurderte det som trygt å vende tilbake til Minsk.

Prisen gjør henne neppe mer populær blant Putin og hans kumpaner. Heller tvert om. Men den vil kunne beskytte henne, og åpne et sterkt og viktig forfatterskap for lesere verden over. I år valgte Svenska Akademien helt rett kvinne til helt rett tid. Äntligen.

Fakta om

Svetlana Aleksijevitsj

* Hviterussisk forfatter, født 1948. Tilbake i Minsk etter år i politisk eksil.

* Har siden åttitallet skrevet dokumentarromaner om «sovjetmennesket». Har en unik litterær stil hvor hun i hver bok syr sammen flere hundretalls intervjuer til et slags kor av stemmer, med og uten innslag av egen fortellerstemme. Fokuserer alltid på vanlige mennesker.

* Bøker på norsk er «Krigen har intet kvinnelig ansikt», «Slutten for det røde mennesket», «Kister av sink» (alle Kagge) og «Bønn for Tsjernobyl» (Solum). «De siste vitnene» kommer på Kagge til våren.

* Har mottatt en rekke andre litterære priser, inkludert Kapuscinski-prisen, svensk PEN-pris, og National Book Critics Circle Award.

Mer fra: Kultur