Det begynte med en liste som tikket ut etter midnatt fra presidentkontoret. 20 regjeringsmedlemmer skulle byttes ut i president Jacob Zumas regjering; både ministre og viseministre. Men det var ett navn på listen som sendte sjokkbølger i finans- og politikk-kretser både i Sør-Afrika og internasjonalt: finansminister Pravin Gordhan skulle ut.
Halvannen uke senere er Sør-Afrikas regjeringsparti inne i sin verste krise siden det fikk makt. Listen med navnet Pravin Gordhan førte til en kjede av reaksjoner i en grad man aldri har sett før rundt det mektige ANC. Markedet reagerte umiddelbart, og to ratingbyråer har nå nedgradert Sør-Afrikas kredittverdighet til «søppelstatus», som følge av den politiske usikkerheten rundt utskiftningene. Men også politisk har man sett reaksjoner fra hold som ellers har stilt seg lojalt bak presidenten: ANCs tette alliansepartnere, Kommunistpartiet og landets mektige fagbevegelse Cosatu, som for første gang har bedt Zuma om å gå av. Ikke minst rykket selv Zumas nærmeste underordnede, visepresident og ANC-veteran Cyril Ramaphosa, ut, og kalte beslutningen «uakseptabel».
Gordhan var utad blitt ansett som en solid og stabil finansminister, en som sto opp mot Zuma og var kritisk til korrupsjon og kameraderiet rundt presidenten. Nå er Gordhan erstattet med Malusi Gigaba, en Zuma-lojalist med begrenset økonomisk erfaring, ifølge sørafrikansk presse. Beslutningen ble tatt uten at Zumas nærmeste, blant andre Ramaphosa, fikk være med på råd.
Det er både omstendighetene rundt Gordhans avgang og en rekke andre kontroverser rundt Zuma mange nå reagerer på. Ifølge Zuma er utskiftningene gjort for å få gjennom en «radikal sosioøkonomisk» forandring. Kritikere hevder imidlertid at manøveren er et forsøk på å skaffe seg kontroll over det viktige finansdepartementet og ikke minst sørge for flest mulige ja-folk rundt seg. Det hadde lenge vært spent mellom Zuma og Gordhan.
Krisen rundt Zuma og ANC stikker imidlertid langt dypere enn sparkingen av finansministeren. Den har bygd seg opp over flere år. I korrupsjonsskandalen rundt Zumas hjemsted Nkandla brukte presidenten offentlige midler til oppgraderinger langt ut over det nødvendige, og Zuma ble av grunnlovsdomstolen beordret til å betale tilbake penger til staten. Zuma har også vært i hardt vær for koblinger til den innflytelsesrike Gupta-familien, og ikke minst beskyldes både han og ANC for kameraderi og selvberikelser på alle nivåer lokalt og nasjonalt. Zumas periode som leder av ANC går ut i desember. Kritikere mener Zuma vil forsøke å berede grunnen for en overgang til en etterfølger som kan beskytte ham fra strafferettslig forfølgelse når han går av som president senest i 2019.
At ANCs nære allierte partnere, Kommunistpartiet og Cosatu, nå har tatt bladet fra munnen, er betydningsfullt. De tre inngår i en trepartiallianse som går helt tilbake til 1990, året da Nelson Mandela ble løslatt, apartheid var på hell og forbudet mot politiske bevegelser ble opphevet. Fotfolket i Cosatu og Kommunistpartiet er viktige på grasrota i ANC. Fra før har kravene om at Zuma må gå kommet fra både kirkeledere, en rekke organisasjoner i det sivile samfunnet og selvsagt fra den politiske opposisjonen. Når også sentrale ANC-veteraner og politiske topper som Cyril Ramaphosa uttrykker seg sterkt, slår samholdet rundt Zuma for alvor sprekker.
Likevel: Det er foreløpig ikke nok. Zuma går ikke frivillig. I forrige uke stilte ANCs nasjonale komité NWC seg bak presidenten. De viktige avgjørelsene i ANC blir imidlertid tatt i ANCs nasjonale eksekutivkomité, som er et sentralstyre. Det er i hendene på disse komitémedlemmene Zumas videre skjebne ligger. Men Zuma har en gruppe lojale folk rundt seg i komiteen som så langt har støttet ham i tykt og tynt. Mange av dem har en egeninteresse i å beholde Zuma.
Skal Zuma kastes, må mange nok rundt ham se vekk fra disse interessene, og se at partiet ikke lenger er tjent med ham som leder. Om to år holdes neste valg. ANC har fortsatt et solid flertall, nesten to tredeler, i parlamentet, og har helt siden 1994 vært den dominerende politiske kraften i Sør-Afrika. Men en bevegelse er i emning. Det så man klart i lokalvalgene i august i fjor, da ANC mistet flertallet i valgkretsene rundt storbyene Johannesburg, Pretoria og Port Elizabeth. Fra før styrer ANC heller ikke kretsen rundt Cape Town.
Det er hovedsakelig den svarte middelklassen som nå forlater ANC, til fordel for blant andre det nest største partiet, Democratic Alliance. Jo lenger ANC tviholder på Zuma, jo flere velgere og støttespillere vil partiet støte fra seg. Bevegelsen i velgermassen vekk fra ANC vil trolig bli enda sterkere ved neste valg. Dette vil bare forsterkes dersom ANC ikke for alvor viser seg villig til kursendring.
Men den økende misnøyen med ANC handler om langt mer enn personen Zuma. Å fjerne Zuma vil være en start, men presidenten er like mye et symptom som en årsak til ANCs problemer. De er trolig kommet så langt og sitter så dypt at den sakte, men sikre bevegelsen man ser i opinionen i Sør-Afrika ikke vil stanse.