Helsingforskomiteen er meget positiv til årets tildeling av Nobels fredspris til den kinesiske menneskerettighetsaktivisten Liu Xiaobo. Tildeling fremmer, på samme måte som fjorårets pris til den amerikanske presidenten Barack Obama, betydningen av internasjonal lov og universelle menneskerettigheter. Verdenserklæringen av 1948 markerte et tidsskille som fortsatt ikke alle har fått med seg i og med at den sier at selv ikke stormaktene kan trampe på enkeltindividers rettigheter.
En rekke vestlige intellektuelle, særlig statsvitere som tenker ensidig ut fra ’kamp om dominans’ mellom Vesten og resten, gjentar i realiteten autoritære regimers argument om at menneskerettighetene utelukkende er et redskap i Vestens forsøk på å dominere resten av verden. Det skjer selvsagt at menneskerettighetene blir misbrukt. Men Nobelkomiteen skal ha honnør for å gi fredsprisen til personer som argumenterer for at de internasjonale kjørereglene må gjelde også for store nasjoner. Dermed bidrar den til å styrke menneskerettighetene som noe som står over og utenfor kampen om dominans.
Forårets prisvinner pekte på internasjonal rett ut fra en maktposisjon, mens årets prisvinner befinner seg i en total avmaktsposisjon. Obama gjorde det i forhold til supermakten USA, som under president George Bush ofte fjernet seg fra internasjonal lov. Xiaobo gjør det i forhold til stormakten Kina, som verken overholder egen grunnlov eller internasjonale spilleregler når den fengsler menneskerettighetsforkjempere, knebler ytringer og henretter flere personer enn noe annet land.
Selvsagt er det strategiske spørsmålet som Henning Kristoffersen stiller viktig: ville det ikke være bedre å gi prisen til en mindre kontroversiell person, en som "jobber for et bedre Kina innenfor Kommunistpartiets struktur"? Men kan fredsprisen gis til en person som er representant for et maktmonopol som er villig til å bruke nær sagt ethvert middel? Det er jo nettopp poenget med menneskerettighetene at de temmer makten og slår fast at visse metoder er utillatelige i et sivilisert samfunn. Det er vel også en av de viktigste grunnene til at respekt for menneskerettighetene er fredsskapende. Det roer ned konfliktene.
En rekke autoritære ledere er populære og har legitimitet i egen befolkning. Det er nok å nevne statsminister Vladimir Putin i Russland og presidenten i Kasakhstan, Nursultan Nasarbajev. De blir begge av mange oppfattet som store menn som har fått statsskuten på rett kjøl. Det er liten tvil om at de blant folk flest nyter betydelig popularitet.
Det store paradokset er at de til tross for denne populariteten ikke tolererer kritikk og frie medier. Hva er det de skjuler? Hva er det de er så redd for? Er det Vesten, som de handler med og inviterer til å investere i egen økonomisk utvikling? Er det ikke snarere den autoritære lederens frykt for synkende popularitet i egen befolkning dersom maktmisbruk og berikelse på fellesskapets bekostning kom for en dag vi er vitne til?
Respekt for menneskerettighetene er ikke en resept for økt vestlig innflytelse, men for å gi egen befolkning del i styre og stell. Det bidrar også til å styrke staten og å øke oppslutningen om de sentrale institusjonene.
Nobelkomiteen skal ha honnør for å fronte de internasjonale, universelle normene ved sine tildelninger. Vi kan ikke vite nøyaktig hva de fører til, men vi må bruke dem som redskaper til å fremme økt respekt for menneskerettighetene både i USA og i Kina. Det vil vanlige mennesker i begge land tjene på.
Artikkelen er skrevet sammen med Gunnar M. Ekeløve-Slydal, assisterende generalsekretær i Den norske Helsingforskomité.