Jubelen sto i taket på fredag i alle miljøer som lenge har jobbet for synliggjøring av kvinners viktige og rettmessige deltagelse i fredsprosesser og demokratibygging. Hos oss i FOKUS – Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål var stemningen euforisk og en blanding av jubel, latter og gledestårer.
De tre prisvinnerne, Tawakkul Karman, Leymah Roberta Gbowee og Ellen Johnson Sirleaf har på hver sin måte gjort en fantastisk innsats på vegne av både menn og kvinner, både i egne land og globalt. De representerer en lang rekke kvinner verden over som har jobbet, og fremdeles står midt i konflikt og som i en årrekke har stått uredde frem for å synliggjøre for alle oss andre hvordan kvinner brukes som våpen av menn i krig og konflikt.
Uten sivilt samfunns engasjement, symbolisert ved Leymah Gbowees og det fredsarbeidet hun har stått i spissen for, ville ikke Ellen Johnson Sirleaf hatt samme mulighet til å bli valgt til Liberias første demokratisk valgte president. Gbowee er hovedpersonen i dokumentarfilmen «Pray the Devil Back to Hell» fra 2007, som dokumenterer kvinners kamp og mobilisering for fred i Liberia.
Uten Ellen Johnson Sirleaf hadde ikke Liberia på samme måte grepet fatt i kvinners rolle i gjenoppbygging og synliggjøring av vold og overgrep mot kvinner som må ta slutt. At hun mente alvor i å fremme kvinners maktposisjon i fredsbygging, viser eksemplet der Johnsen Sirleaf sendte tilbake FNs første spesialutsending, en mann utpekt av FNs generalsekretær. Liberias president krevde at denne personen måtte være en kvinne, og i 2007 ble den danske diplomaten Ellen Margrethe Loj utnevnt til stillingen.
Uten Tawakkul Karmans uredde protester hadde ikke Jemens maktelite sett at kvinnene også var en protestene. Siden 2005 har hun vært del av det som i år ble døpt den arabiske våren. Hun har selv sagt at hvis vi ser protestene i Jemen i dag vil vi se kvinner som ikke venter på lov til å kreve sine rettigheter. Karman sier at hundrevis av kvinner er med på det som ikke bare er en politisk, men like mye en sosial revolusjon.
Historisk sett har kvinner blitt utsatt for vold og overgrep i konflikt og krig i lang tid tilbake, men vi har i nyere konflikter sett det brukt mer systematisk. Vi så kvinner i Bosnia bli bortført, holdt fanget i voldtektsleire og tvunget til å gjennomføre svangerskap etter voldtekter. I Rwanda ble kvinner gjengvoldtatt og tvangssmittet med HIV. I Guatemala under borgerkrigen tok militære kvinner som sex slaver og holdt dem fanget i årevis. I Colombia finnes «Valley of Widows», hvor kvinner har mistet både ektefeller og eiendom. Alt som har betydd noe for dem har blitt ødelagt av borgerkrig og narkomafia. I Kongo (DRC) blir kvinner så seksuelt mishandlet og ødelagt at det er vanskelig å lappe dem sammen igjen. Samme type historier kan vi høre i Afghanistan, Sierra Leone, Somalia, Øst Timor og alle andre land og områder som herjes av konflikt og krig.
Det er samtidig viktig og ikke kun å se på kvinner i konflikt som ofre. Kvinner som Gbowee, Johnson Sirleaf og Karman er eksempler på arbeidet som gjøres av mange andre kvinner. Rigoberta Menchu Tun, som vi i FOKUS har hatt et langvarig samarbeid med, fikk Nobels Fredspris i 1992 og ble også fremhevet som et symbol på fred og forsoning. I Rwanda er det i dag et flertall av kvinner i det nasjonale parlamentet, i Nepal har Bandana Rana stått i spissen for SAATHI, en organisasjon som har jobbet for å inkludere kvinner på alle nivåer i fredsprosessen.Betty Bigombe var sjefsforhandler i fredsprosessen i Uganda i forhandlingene med Lord's Resistance Army, og Graca Mache var en av tre forhandlere som gjennomførte vellykkede forhandlinger etter valgkrisen I Kenya I 2008.
I 2010 markerte vi ti-års jubileet for Sikkerhetsrådsresolusjon (SCR) 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Det var veldig lite å feire, fordi det i altfor stor grad fra FNs medlemsland og det internasjonale samfunn fremdeles er manglende perspektiv på å se at en helhetlig forebygging av konflikt og krig, forhandlinger om fred og gjenoppbygging etter konflikt må inkludere kvinner og menn jevnbyrdig. I marginal grad har kvinner vært del av nasjonale forhandlingsdelegasjoner i fredsprosesser og kun i tre dokumenterte tilfeller var kvinner inne som fredsforhandlere i løpet av de ti årene.
Som synlig internasjonal aktør i en rekke fredsforhandlinger og forsøk på å få parter til forhandlingsbordet, samt som en stor økonomisk bidragsyter til ulike FN organisasjoner, har norske myndigheter et særlig ansvar. Den norske regjeringen laget i 2006 en egen handlingsplan i forhold til implementering av SCR 1325. Denne var meget generell og vanskelig å følge opp for de av oss som sitter utenfor regjering og departement. I januar 2011 lanserte regjeringen an norsk strategi for oppfølging av handlingsplanen som også inkluderer oppfølging av senere vedtatt resolusjoner i FN Sikkerhetsråd vedørende kvinner, fred og sikkerhet (SCR 1820, 1888, 1889 og 1960). FOKUS ser at det er gjort forsøk på å være mer konkret, men det mangler fremdeles mulighet til å følge hva som konkret gjøres, og arbeid og budsjett er spredt på flere departement. FOKUS er del av, og koordinerer et norsk nettverk av sivilt samfunns organisasjoner som følger opp arbeid i forhold til SCR 1325 og kvinner, fred og sikkerhet. Gjennom dette arbeidet følger vi nøye utvikling både nasjonalt og internasjonalt.
Fredag 14.okotober arrangerer FOKUS en paneldebatt på Litteraturhuset, som nå har blitt enda mer aktuell og interessant. UN Womens leder Michelle Bachelet kommer til Oslo neste fredag og skal delta i debatt sammen med statssekretær i UD Gry Larsen, leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomite Ine Marie Eriksen Søreide og medlem av Nobelkomiteen og styreleder i FOKUS Ågot Valle.Tema for debatten er «Justice Delayed, Justice Denied. Increasing Women´s Access to Justice During and After Conflict.”Dette vil bli den første debatten her hjemme som leder opp til utdelingen av Nobels fredspris. Det gir oss mulighet til å hylle fredsprisvinnerne samtidig som vi setter søkelyset at menn alene ikke kan bygge opp samfunn revet i stykker av konflikt. Det å støtte kvinners rolle som en del av en helhetlig gjenoppbygging eller som del av demokratibygging etter ikke-voldelige opprør styrker demokrati og likestilling. For ofte er det slik at kun to grupper gis plass ved bordet i en gjenoppbygging. De med privat kapital og de med politisk makt - som i altfor stor grad fremdeles bare representerer 50 prosent av befolkningen.