Snart er den historie. Om få måneder skal Y-blokken rives. Den ene av de to signalbygningene i Regjeringskvartalet blir borte i løpet av høsten. Eller?
For mange er påsken høytida som markerer at livet kan vinne over døden, og at det er mulig å gjenoppstå. For oss som ikke er kristne, er det som kalles Den stille uka en anledning til ettertanke. Når et utall politiske spørsmål fyker gjennom offentligheten med lysets hastighet, det ene landsmøtet er i gang omtrent før det forrige er avsluttet, uke inn og uke ut, og vi får høre den ene historien etter den andre om politikere som feilbruker penger og misbruker mennesker, er det lett å miste oversikten, roen og ettertenksomheten.
Men nå har vi muligheten til å ta en skikkelig tenkepause.
Hittil har den hardeste debatten om Regjeringskvartalet handlet om finansieringen. Regjeringen ga til slutt opp planene om å raide Oljefondet, sparegrisen til ungene våre, for å betale regningen for gigantprosjektet. Den debatten kunne vært en spore til å tenke nytt: Må det være så digert? Er det nødt til å koste et tosifret milliardbeløp? Er det helt sikkert at det smarteste er å samle alle departementene på en liten tomt midt i Oslo sentrum?
Men som så ofte etter angrepene 22. juli 2011, ble det heller ikke denne gangen noen nytenkning rundt prosjektet. Onsdag la kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland fram stortingsmeldingen om nytt regjeringskvartal. Det er business as usual: Høyblokka skal «bevares», men forsvinne under et massivt påbygg som kommer til å bli en vedvarende påminnelse om at man kan skjende noe så mye at det er fullgodt med riving. Alle departementene skal tynes inn på et bitte lite område, med forvokste bygninger og ansatte som må leve med underdekning og kontorforhold de er sterkt imot som resultat. Y-blokka skal jevnes med jorden.
Men nå har bulldoserne møtt på en hump i veien. Riksantikvaren har gitt avslag på rammesøknaden om riving av Y-blokka. I brevet til Plan- og Bygningsetaten i Oslo kommune skriver riksantikvar Hanna Geiran blant annet at å rive Y-blokka vil være å fjerne et av Norges viktigste kunstverk i det offentlige rom. Blokka omtales som et ikon i etterkrigstidas arkitektur: «Regjeringskvartalet har en over hundre år lang historie som tilholdssted for Regjeringen i Norge. Symbolverdiene er store, og er knyttet til etableringen av Norge som selvstendig nasjon og utviklingen av den norske velferdsstaten etter andre verdenskrig. At Høyblokka og Y–blokka ble stående etter terrorangrepet 22. juli 2011 har gitt disse bygningene en forsterket symbolverdi. De er både en påminnelse om et nasjonalt traume og et symbol på positive fellesverdier».
Riksantikvaren peker på at Pablo Picassos verk «Fiskerne» på den ene fasaden vil miste kunstnerisk verdi dersom det nedmonteres, og minner om at planen var å frede både Y-blokka og Høyblokka før den ett tonn tunge gjødselbomben gikk av og drepte åtte mennesker. Riksantikvaren viser også til sitt eget forslag om å gjøre Y-blokka til en C-blokk ved å fjerne den «armen» som går over tunnelen under Regjeringskvartalet, og dermed løse sikkerhetsproblemet. Dette forslaget fikk de aldri tilbakemelding på, og det er heller ikke utredet, så vidt Riksantikvaren vet. Ikke alternativer til riving eller klimaeffekten heller.
Avslaget avslutter slik: «Staten har gjennom kongelig resolusjon pålagt seg selv å ivareta egen kulturhistorisk eiendom. Ved å rive Y-blokka handler man i strid med dette. Staten bør være et forbilde og bidra til å skape forståelse for vern av fellesskapets kulturhistoriske verdier. Det sender svært uheldige signaler til private eiere av vernede bygninger, når staten selv ikke ivaretar sine egne kulturminner. Riksantikvaren understreker at det er svært store verdier, i et lokalt, nasjonalt og internasjonalt perspektiv, som vil kunne gå tapt».
Den nye politiske nasjonalismen snakker ofte og gjerne om å bevare norsk kultur og forsvare norsk kulturarv mot de kreftene som truer den. Men når det kommer til konkrete spørsmål og saker som er både større og vanskeligere enn fremmedfrykt, brunost, langrennsmedaljer og bunadssøm, er ikke viljen og evnen i samme format som de store ordene. Det er ingen tegn til at Riksantikvaren kommer til å bli hørt.
Det nye Munchmuseet i Bjørvika omtales som en dyster og skakk stabel av autovern. Det nye Nasjonalmuseet ser foreløpig ut som et kretsfengsel som prøver å spise en togstasjon.
De er bygget. Det er for sent. Men ikke for Y-blokka. Vi pleier å sitere fjellvettreglene nesten til det kjedsommelige i påsken. Den åttende lyder: Vend i tide. Det er ingen skam å snu. Vi kan legge til: Lytt til Riksantikvaren.