Vi har altså en førsteklassing, og han får ikke lov til å spille Fortnite. Vi setter også andre begrensninger. Men nå er han fortsatt liten, og spørsmålet er hvordan vi skal kontrollere ting når han blir 15 og påvirkes av ikke bare kulturen rundt seg, men også alt det som er tilgjengelig på internettet.
Det kan vi ikke, bortsett fra ved å gi ham så gode holdninger og nettvett som vi foreldre kan under hans oppvekst. Forklare ham at nei, det er ikke slik at vold er attråverdig. Det er ikke penger og materiell suksess som betyr mest.
I diskusjonen om hvorvidt hiphop har skylden for volden er det nivået på debatten som irriterer. Er det dette man må trekke frem som kulturminister av de mulige vinklinger etter den siste tidens episoder i Groruddalen?
Skal de komplekse utfordringene vi har med deler av ungdomskulturen reduseres til spørsmålet om hvorvidt hiphop har skylda for volden? Er det så binært?
Jeg håper at vi heller kan diskutere den utenforskapen som kulturministeren peker på. Hvor den kommer fra, hva som forsterker/reduserer den, og hvordan vi som nærsamfunn kan redusere den. Og hvilken rolle har den voldelige musikken her?
Skal vi avfeie temaet helt, og bare henvise til tidligere tiders debatt om tagging? Eller skal vi kunne bevege oss inn på det konkrete og diskutere om det er deler av ungdomskulturen vi ikke verdsetter? Anerkjenner vi at ungdommer som hører på dette hver dag muligvis blir påvirket av budskapene?
Kanskje er det rett og slett noe musikk som skulle hatt 18-års aldersgrense? At man i hvert fall gir et signal til foreldrene at dette er ikke bare rapping om livet mellom blokkene og hverdagens utfordringer, men i verste fall musikk som nærmest oppfordrer til vold, lynsjing av lærer og verre ting.