Bortsett fra i landets grisgrendte strøk er det ikke uvanlig med opp mot 30 skoleelever i en skoleklasse. Det er i dette antallet elever per klasserom roten til mye av verket er å finne. Verket som oppstår i lærerens hode og har en tendens til å skape nedovermunn, hodepine og sykemelding. Verket i elevers mage, som ofte resulterer i en mistanke om matintoleranse hos de foresatte og skolevegring hos eleven. I verste fall og dessverre temmelig utbredt, altfor mange henvisninger til PPT og kulturelt skapte diagnoser. Altså verket som baller på seg, i det ene samfunnslaget etter det andre og til slutt gjør det innlysende at et samfunn får den pøbelen det fortjener.
Jeg har i flere perioder jobbet som lærer og grublet mye over diskrepansen mellom stemningen jeg ønsker å skape i klasserommet og stemningen jeg ofte opplever. Jeg har observert at flere sliter med den samme utfordringen. Forestillingen om at 30 barn skal finne arbeidsro sammen, kombinert med en indre motivasjon for å delta på det som skjer i klasserommet, er basert på en utopi. Årsaken til uromomenter vi må få bukt med er ikke først og fremst å finne i enkeltindividene. Det dreier seg om systemfeil, som jeg tror langt på vei kan løses med en omstrukturering.
Lærernormen: KrF sørger for en omplassering
Det er i grunnen banalt innlysende hvordan vi skal bruke den nye lærernormen som ble iverksatt fra skolestart i år. Vi skal dele alle disse klassene i to. Skille av i mindre grupper, med fysiske vegger. Skape soner som det er godt å være i. Vi skal altså plassere et gitt antall mennesker sammen i en klasse, basert på realistiske forestillinger om hvor mange som kan trives sammen i et rom. For å beregne antall mennesker, må vi ta med i betraktningen at de alle er nettopp hele mennesker, og ikke bare elever. De er altså ulike individer med helt forskjellige behov og særtrekk.
Den nye lærernormen innebærer at det begrenses hvor mange elever det skal være per lærer, men organiseringen av undervisningen er imidlertid opp til skolen. Den valgfrie delen av dette forslaget vil i praksis føre til at skolene i stor grad opprettholder en tradisjon med å stue opp mot 30 barn i ett og samme rom. Det er på høy tid vi anerkjenner at en lærer, for å kunne lykkes med sitt oppdrag, må få tildelt ansvar for et tydelig avgrenset antall elever – basert på forutsetningen om at hen skal kunne bli kjent med hver eneste en. Dette krever at vi organiserer elevene i mindre grupper. Læreren må i det daglige få muligheten til å opprettholde en god tilknytning, basert på tillit og trygghet. Først når vi har en sunn tilknytning mellom lærer og elev vil barnet kunne kjenne på et ønske om å lære og å forstå, være villig til å tre ut av egen komfortsone for å oppnå dette, og la seg korrigere og påvirke. Nøkkelen til suksess ligger i hovedsak i relasjonen mellom lærer og elev. Det er her det skjer. Om vi legger til rette for en god kontakt.
Denne løsningen vil gjøre det reelt mulig for læreren å ha en helhetlig tilnærming til elevene. Tettere dialog med foresatte og større rom for å ta med alle sider ved elevens liv i den totale betraktningen. Bare slik kan læreren egentlig evne å forstå eleven. Et typisk eksempel er en elev som har vanskeligheter med å konsentrere seg og stadig ender opp med å forstyrre medelever. Om det er slik at denne eleven daglig fyller timene etter skoletid med dataspill, så vet vi, uten at dette bør være betent å sette ord på, at dette påvirker elevens evne til konsentrasjon også i klasserommet. Med et reelt rom for tett dialog mellom de voksne som daglig er i kontakt med eleven, kan vi etablere felles rammer basert på en felles interesse for elvens ve og vel. Det vil kunne gjøre underverker for eleven som enkeltindivid og i klasserommet. Å kreve en slik helhetlig involvering av en lærer som har 30 barn å forholde seg til er ikke innafor. 15 derimot? Det kan jeg faktisk ha tro på.
Basert på egne erfaringer må jeg bare erkjenne at det er vanskelig å kombinere det å være en positiv og god lærer med å forsøke å skape ro og klima for læring i et rom med 30 barn. Min første erfaring som kontaktlærer fikk jeg med 28 elever i en 2. klasse, med omkring halvparten så mange ulike morsmål. Ved dagens begynnelse kjente jeg meg som oftest motivert og fylt med visjoner om å skape et godt fellesskap med barna. Så er det ikke slik at alle sitter ved pulten med ro i kroppen og forholdene ligger til rette for dette læringstrykket så mange snakker om. En følelse av maur i rumpa hos små barn er da også det mest naturlige i verden og jeg vil ikke være en som kjefter og forventer det unaturlige. Ja visst må vi lære oss å ta hensyn til hverandre. Men er det virkelig det vi gjør når vi plasserer 30 barn i et rom, og forventer at de skal opptre som perler på en snor? De ropte skjellsord jeg ikke visste eksisterte, kalte hverandre «morapuler» og visste forhåpentligvis ikke hva de selv sa. Jeg lyktes ikke i å avverge verken neseblod eller en eskalering på skjellsordfronten. Etter å ha hørt meg selv både endre toneleie opp og ordvalg ned, til et nivå jeg assosierer med forakt i løpet av skoledagen, og min relasjonelle tilnærming var noe jeg bare vagt erindret på et teoretisk plan, gikk jeg ikke sjelden hjem med migrene og en følelse av utilstrekkelighet. Selvfølgelig var det også gylne øyeblikk. Men jeg ønsker meg så mange flere av dem. Jeg tror læringen ligger i akkurat de øyeblikkene!
Les: På tide med et opprør i sandkassa
Det er summen av en rekke forskjellige faktorer som avgjør om en elev er mottakelig for læring. At læreren er særdeles viktig er alle enige om. En lærer som konstant må splitte oppmerksomheten sin mot 30 ulike individer må ha utenomjordiske krefter for å lykkes. Disse finnes, men vi er nødt til å basere oss på hva det er rimelig å forvente av et gjennomsnittsmenneske, som for øvrig er bra nok.
La oss justere forventningene våre til lærerne deretter og bruke denne lærernormen til å gi dem en reell mulighet til å lykkes!