Trine Skei Grande må droppe sine forgjengeres kjendismani og heller sikre grunnleggende avtaler og rettigheter for den enkelte forfatter og skapende kunstner, mener artikkelforfatteren. FOTO: VIDAR RUUD/NTB SCANPIX

Trine Skei Grande må droppe sine forgjengeres kjendismani og heller sikre grunnleggende avtaler og rettigheter for den enkelte forfatter og skapende kunstner, mener artikkelforfatteren. FOTO: VIDAR RUUD/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

13-02-2018

En ny vår?

Kulturminister Trine Skei Grandes forgjengere har i nesten latterlig høy grad vært orientert mot kjendiser og de store institusjonene.

Med Trine Skei Grande har vi nå endelig igjen fått en faglig kvalifisert kulturminister. Det gir grunn til forventninger om en revitalisert kulturpolitikk de neste årene, også når det gjelder litteraturområdet. Siden regjeringsskiftet i 2013 har Venstre på Stortinget vært en avgjørende motvekt til Høyres og Fremskrittspartiets aller mest kulturfiendtlige budsjettforslag. Slik har partiet, med Trine Skei Grande i spissen, sammen med opposisjonen kunnet garantere for en videreføring av de viktigste grunnelementene i den korporativt orienterte modellen som den norske kulturpolitikken har bygd på de siste femti årene. Det gir grunn til å tro at Venstre også i regjering vil sørge for at avtaleverk og andre grunnleggende forutsetninger for et robust kulturliv vil videreføres i årene som kommer.

Men vel så interessant som å bevare det som fungerer, er det å finne muligheter til en fornyelse og videreutvikling av dagens norske kulturpolitikk. Det er her det for alvor gjelder å utfordre regjeringens nye lillesøster.

Kulturminister Trine Skei Grandes to forgjengere fra Høyre har i nesten latterlig høy grad vært orientert mot det man kan kalle selebritetsdimensjonen i kulturpolitikken. Det innebærer å omgi seg med og stråle i glansen av kjente utøvende og skapende kunstnere, og det innebærer å henge seg på de store begivenhetene i kulturlivet (og sporten). Slik pleier man sin egen borgerlige forfengelighet, og slik dyrker man implisitt seierherrene og enerne i kulturlivet.

En annen tendens i de senere års borgerlige kulturpolitikk er at man særlig har konsentrert seg om de store institusjonene, de tunge økonomiske aktørene og ikke minst den såkalte næringsdimensjonen i kulturlivet. Nå er jo som kjent alle i norsk kulturliv blitt entreprenører – et i seg selv fattigslig ord som minner oss om at det nå er de merkantile som styrer landet.

Ordbruken avspeiler også en idé om at det ligger store og uutnyttede økonomiske gevinstmuligheter i norsk kulturliv. For en som har tilbrakt hele sitt yrkesaktive liv i medie- og kulturbransjen, framstår dette som et stort mysterium. I litteraturlivet er det for eksempel nå høye forventninger til bokmessen i Frankfurt i 2019, der Norge skal være såkalt hovedland. Det skal selges norske bokrettigheter til den store gullmedaljen, og norske bøker skal nå for alvor erobre det internasjonale markedet. Men alle som har bare den aller minste innsikt i forlagsdrift, vil vite at nettoinntektene av utenlandssalg stort sett er helt marginale. Å få utgitt en norsk bok på et annet språk er en avansert form for forfatterpleie, ikke en viktig inntektskilde for verken forlag eller forfatter.

Min utfordring til Trine Skei Grande vil være at hun som kulturminister og Venstre-leder tar på alvor de beste sidene av partiets liberale arv. Det innebærer økt vektlegging av de små og uavhengige aktørene i kulturfeltet. Det er de enkelte kunstnerne, deriblant den enkelte sakprosaforfatter, som trenger å få styrket sine rammevilkår i tida framover. Forfatterne må gjøres økonomisk i stand til å utføre jobben på en best mulig måte, og det innebærer først og fremst økonomisk forutsigbarhet og sosiale rettigheter på linje med andre yrkesaktive.

I essayet sitt om sakprosaåret 2017 i årets første utgave av Prosa, skriver Espen Søbye om hvordan norsk sakprosa er «blitt for flink, det er få bøker som utfordrer sjangeren og som risikerer noe, det tas ikke store sjanser». Han etterlyser mer pasjon og kreative konflikter, og stiller seg spørsmålet om hvorfor det er sånn at «de skoleflinke pudlene er blitt så å si enerådende i bøkene».

Enten man er enig med Søbyes ordbruk eller ikke, så peker han utvilsomt på et interessant fenomen. Profesjonalisering står i fare for å bli synonymt med ensretting innenfor et viktig litterært felt.

Hvis Trine Skei Grande ved hjelp av politiske og økonomiske virkemidler nå klarer å legge til rette for en litteraturpolitikk som i større grad sikrer mangfold og flerstemmighet, og dermed en mer utfordrende norsk sakprosa, så har hun gjort en jobb som vil bli stående etter henne.

Det ville i tilfelle være en sann og ekte liberal kulturpolitikk, i tråd med det som står i Venstres eget partiprogram: «Et sterkt fritt og autonomt kulturliv er avgjørende for ytringsfriheten og et levende demokrati.»

Med slike erklæringer i ryggen er det lov å håpe på en ny vår for litteraturpolitikken.

Teksten er hentet fra Prosa 1/18 som lanseres i dag.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!