Ved neoliberal politikk skapte Daniel Ortega økonomisk vekst i Nicaragua de første årene etter at han ble president i 2006. Ortega-regimet tok samtidig kontroll over domstolene og alle statlige institusjoner. I april 2018 førte regimets mangel på rettstat og brutale undertrykkelse av demokrati og menneskerettigheter til folkelige protester og demonstrasjoner. Et hundretalls demonstrerende studentaktivister ble arrestert i sommer. Rundt julehøytiden arresterte Ortega-regimet en rekke menneskerettighetsaktivister og uavhengige journalister.
Det som skjer i Nicaragua nå, kan sammenlignes med det som skjedde i 2003 på Cuba. I kjølvannet av USAs Irak-invasjon, benyttet Fidel Castro anledningen til å arrestere et 70-talls representanter for en gryende opposisjonsbevegelse. Menneskerettighetsaktivister, uavhengige journalister og representanter for uavhengige bibliotek, fikk straffer på gjennomsnittlig 20 år. I fengselet organiserte de seg, slik ANC-fangene gjorde i sør-afrikanske fengsler, og slik norske motstandsmenn gjorde på Grini. Etter press fra EU og paven ble de politiske fangene fra den «svarte våren» frigitt i 2010–2011. Cubanske politiske fanger hadde skapt nettverk som etter løslatelse ble til nettverk for politikk og uavhengige, hemmelige aviser.
I februar begynner i Nicaragua rettssakene mot de arresterte politiske fangene. I landet etterlyses en yngre generasjon, som kan reformere et korrumpert, klient-basert politisk system som vokste frem etter at det forrige sandinist-regimet (1979–1990), tapte makten. Vil de fengslete, men foreløpig ikke dømte uavhengige journalistene, demokrati- og menneskerettighets-aktivistene i Nicaragua også organisere seg i fengslene? Vil EU, paver og internasjonal opinion vise støtte og solidaritet, og etter noen år lykkes med å presse Ortega-regimet til å sette fangene fri? Vil disse fangene kunne bli en kjerne av ukorrupte politikere som kan skape en bedre fremtid for Nicaragua?