De løsner skruer fra møblene. Knuser bord og TV-er. River i stykker sengetøy og håndklær. Alt for å skade seg selv eller prøve å ta livet sitt. Slik beskriver fengselsleder Doris Bakken ved Bredtveit fengsel- og forvaringsanstalt virkeligheten med noen av landets aller sykeste fanger. Forholdene ansatte forteller om i Dagsavisen er rystende lesing. I fjor alene hadde de 17 selvmordsforsøk ved Bredtveit, alle begått av tre innsatte. Ansatte forteller hvordan en arbeidshverdag med vold, trusler, selvskading og selvmordsforsøk er blitt en tung bør. «For ti år siden ville ikke disse sittet i fengsel, de ville blitt tatt hånd om av psykiatrien», sier sikkerhetsinspektør Christopher McCabe om de sykeste fangene.
Ja, disse beskrivelsene er rystende, men de er dessverre ikke overraskende. Denne gangen kommer de fra Bredtveit. For ett år siden beskrev NRK Brennpunkt-dokumentaren «Fengslet og forlatt» virkeligheten for innsatte med alvorlige sinnslidelser ved Ila fengsel, noen av landets farligste fanger, som bare blir sykere og farligere i et system der de kan bli sittende på isolat i måneder og år. Uten psykiatrisk behandling. Ute av syne, ute av sinn. Dokumentaren kunne også vise at det på ti år hadde skjedd svært lite. Det er med andre ord en skamplett som har utviklet seg over lang tid. Noe Norge har høstet kritikk for internasjonalt.
All ære til ansatte ved fengslene, som gjør en utrolig viktig jobb i en krevende situasjon. Problemet ligger ikke hos dem. Heller ikke ansvaret. Det er politikerne som sitter med ansvaret når dette får fortsette, i år etter år. «Tilbudet til innsatte med psykiske helseutfordringer er ikke godt nok», sier helseminister Bent Høie (H). Det har han jo åpenbart rett i, men det har vi hørt før, uten at ting har endret seg. Stortingsflertallet svikter de aller sykeste innsatte, mener SVs Petter Eide. Det er vi enige i. Eide er inne på riktig spor når han foreslår å flytte de aller sykeste ut av fengsel og inn i psykiatrien. Å fortsette som før er ikke et alternativ.