En nasjonal øvelse i mistenksomhet

Alle vet nå at det vi ser etter, er en mistenkelig muslim. Det kan i prinsippet bety stort sett alle, siden etnisk norske konvertitter til islam også vil være omfattet. Mistenksomheten går vidt. Da jeg på fredag småløp gjennom Oslo S, svett i sommervarmen og med store poser som blant annet inneholdt en Lego-eske, fikk jeg også noen lange blikk.

Likevel er det liten tvil om at ekstra mange blikk vil rette seg mot mennesker som i større eller mindre grad kan se muslimske ut. Det er en situasjon alt for mange muslimer allerede er vant til. De siste årene har norsk offentlighet vært henimot besatt av muslimene iblant oss, med en kontinuerlig og kritisk debatt om stort sett alt muslimer foretar seg. Dette har også konsekvenser for menneskers dagligliv. Fra en undersøkelse gjennomført av Institutt for samfunnsforskning og Fafo, vet vi blant annet at det er mange bedrifter som vil ta en "Ida Johansen" inn på et jobbintervju, men derimot ikke en "Saera Rashid".

Fra den pågående krisen vet vi allerede at tatoveringer og søramerikansk opphav kan være nok til å utløse en aksjon fra væpnet politi. Det var tilsynelatende ikke politiet som agerte feil her. Det var en engstelig representant for allmennheten. Denne engstelsen var selvsagt en helt forutsigbar konsekvens av å gå ut så bredt.

Spørsmålet er hva en slik nasjonal øvelse i mistenksomhet på etnisk grunnlag, gjerne kalt "racial profiling", gjør med oss som samfunn. Offentligheten har i praksis definert "muslimer" som den gruppen trusselen springer ut av. Selv om muslimer flest vil være helt uskyldige i et eventuelt terrorangrep, er det nettopp blant de uskyldige vi er bedt om å lete. Det er vanskelig å tro at vi vil merke positive statistiske endringer eksempelvis i muslimers adgang til jobbmarkedet etter dette.

Dette skjer samtidig i en kontekst hvor mange etniske nordmenn allerede er engstelige for muslimer. Spesielt siden terrorangrepene 11. september har muslimer blitt etablert som etniske nordmenns primære "andre", den fremmede som vi tillegger flest negative egenskaper og som vi gjerne definerer oss selv i opposisjon til. Mange kan nå oppleve at de har fått bekreftet denne engstelsen. Det er plutselig blitt legitimt å følge litt ekstra med på muslimer. Høyreradikale og høyreekstreme er simpelthen begeistret.

Det er umulig for personer utenfor de sentrale politiske og polisiære myndigheter å vurdere nødvendigheten av å skape denne situasjonen. Det er fullt mulig at situasjonen er så ekstrem at vi simpelthen må godta at dette var det beste, og kanskje eneste, handlingsalternativet. Antirasistisk Senter følger selv med på ekstremister av både høyreekstrem og muslimsk art, og vet godt at det finnes muslimske ekstremister som det er grunn til å bekymre seg for.

Uansett har vi et behov for å reflektere over konsekvensene av den ekstreme tilstanden vi nå er hensatt i som samfunn. Det er snakk om en ganske stygg mental unntakstilstand. Den må ikke bli kronisk.

Rune Berglund Steen, leder, Antirasistisk Senter