Debatt

En mann for vår tid

Bashar Assad ville bli øyelege. I stedet er Syrias president i ferd med å gå av med seieren som vår tids mest fremgangsrike massemorder.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

JAFFA (Dagsavisen): Etter seks harde år kan krigen i Syria gå mot en slutt. Over en halv millioner mennesker har mistet livet. De fleste på grunn av Assad, som vil sitte igjen som seierherren.

Ingenting er som det skal i Syria. Sluttfasen i Syria kan nå komme til å skape spirene til en ny krig på en helt annen skala, og nye land i det østlige Middelhavet vil om kort tid måtte forberede seg på at en ny aktør gjør seg gjeldende i deres farvann.

Den islamske staten (IS) vil om noen få måneder trolig være ferdig som et kalifat med egne landområder. Men gruppens ideer vil fortsette å leve i hodene til hundretusener, og ikke bare i Syria og Irak. Andre islamistiske grupper, ikke stort bedre enn IS, vil fortsette å krige i lang tid framover.

De største vinnerne er likevel ikke Bashar Assad, men heller hans livreddere, Russland og Iran. Nå er Bashar avhengig av dem. Og de har allerede gjort det klart at de har egne interesser på syrisk jord som de vil hevde. Det er dette som forandrer den strategiske virkeligheten i Syria etter krigen.

Iran kontrollerer i dag en lang rekke syriske militærbaser, og syriske offiserer er gjerne underlagt iranske generaler – i Syria. Iran har egne veisperringer i hovedstaden Damaskus. Da er det ikke rart at kyniske syrere ofte beskriver Assad som en marionettdukke kontrollert av utlendinger.

Men et resultat av Irans krav om et framtidig militært nærvær i Syria, er dramatisk. For første gang vil nå iranske og israelske styrker, regionens bitre fiender, stå direkte overfor hverandre. Syria og Israel har felles grense, men i de seks årene med borgerkrig i nabolandet har Israel unngått å bli trukket inn. Men nå sier Israel at de ikke vil kunne leve med en situasjon der iranske styrker står klare på den andre siden av fronten. Dette kan bli spirene til den neste store krigen.

Omveltningene stopper ikke der. Et av Russlands krav i dag, foruten kontraktene for gjenoppbyggingen av de syriske byene, er å få beholde både flybaser og en havn i Syria. Russland har allerede utplassert sine S-400 antifly-raketter i Syria, og kontrollerer, eller rettere sagt har evne til å skyte ned, ethvert fly over store deler av Syria, Tyrkia, Jordan og Israel.

I disse dager bygger Russland en ubåtshavn i den syriske kystbyen Tartus, og dermed vil Moskva om kort tid for første gang ha et permanent militært nærvær i det østlige Middelhavet. Det vil i framtidige kriser kunne påvirke maktforholdene i land som Hellas og selv Italia. Vi snakker om enorme strategiske forandringer.

Hva som nå vil skje, vet ingen. Men USAs president Donald Trump vil trolig gå inn i historien som en av sitt lands svakeste ledere, siden hans støtte i Kongressen og i den militære ledelsen allerede er vaklende. Nord-Korea vet det, Putin vet det. Og få steder er så eksplosive som Midtøsten.

Europa, på sin side, skjønte altfor sent at krigene i Syria og Midtøsten påvirker kontinentet. Over en million flyktninger har ankommet Tyskland alene. Og trolig hadde ikke Storbritannia stemt seg ut av EU hvis ikke så mange hadde blitt skremt at de gjentatte advarslene mot «åpne grenser» for innvandrere.

President Assads seier kommer på et trist tidspunkt i verdenshistorien. Etter flere tiår der demokratiene styrket seg i Vesten, er liberale verdier, solidaritet og toleranse på vikende front i USA og i flere land i Europa. Plutselig går ikke historien lenger framover.

Dermed vil nok også verden venne seg til at den elegant kledde massemorderen vil søke seg tilbake til det gode selskap. At 52-årige Assad står igjen som seierherre er dessverre et kjennetegn for vår tid. I sin tid studerte Assad medisin i London, men så døde broren plutselig i en bilulykke. Dermed krevde faren, som var diktator i Damaskus, at han skulle komme hjem og forberede seg på å arve landet, noe Bashar gjorde i år 2000. Nå, etter å ha ødelagt livene til millioner av mennesker, ville det vært interessant å vite om den tidligere legestudenten sover godt om natten.

Saddam, den tidligere diktatoren i nabolandet Irak, sov aldri godt, men av andre grunner. Han var riktignok en brutal enehersker, men hver kveld måtte selv han innse at han ikke kunne være på vakt 24 timer i døgnet, så til slutt måtte han lukke øynene og stole på livvaktene sine. Men han fortalte at søvn var en luksus han ikke helt kunne unne seg.

Saddam var imidlertid selv voldelig, han voldtok og drepte med egne hender. Bashar, derimot, er en rolig, selvkontrollert mann i pene dresser. I palasset leker han med sine små barn, mens han på si har drept en halv million mennesker og drevet 12 millioner på flukt. Derfor vil vi trolig bli fortalt at han ikke var så forferdelig allikevel. For slik er vår tid. Presidenten kan sove godt om natten. Det er også slik man skaper spirene til de virkelige store krisene i Midtøsten og omverdenen.

Mer fra: Debatt