26-11-2013

En lærers glede

Kjære Torbjørn Røe Isaksen: Vi trenger tiltak for å stimulere arbeidsgleden hos norske lærere.

Jeg er inne i mitt siste år som lærer. Det er blitt 41 år. Ikke en eneste dag har jeg angret på mitt yrkesvalg, og hvis jeg fikk velge om igjen, ville jeg ha valgt å bli lærer. Det er i klasserommet jeg har opplevd - og fremdeles opplever - noen av mine aller fineste stunder.

Hvorfor valgte jeg en gang dette yrket - og hvorfor er jeg forblitt lærer? Det var ikke fordi noen overbeviste meg om at læreryrket er et av samfunnets aller viktigste. Heller ikke fordi jeg mente at jeg hadde et storartet budskap å formidle til den oppvoksende slekt. Ikke fordi jeg var opptatt av dannelse - og definitivt ikke på grunn av sosial status eller inntekt. Den eneste grunnen til at jeg en gang valgte å bli lærer var gleden. Den jeg kjente for første gang som studentlærer i klasse 3a ved Glomfjord skole høsten 1967 - og som jeg opplevde like sterkt for noen dager siden, da jeg underviste om Gandhi på Nansenskolen.

Hvilken glede er det jeg snakker om? Først og fremst gleden ved å formidle noe som betyr mye for meg. Gleden ved å fortelle, forklare, lytte til, være sammen med. Gleden ved å forberede meg til neste dag, finne fram nytt stoff, prøve ut nye metoder. Gleden ved å skape noe nytt ved å gi liv til noe gammelt. Gleden ved å forsøke å vekke noe i elevene, som mine beste lærere en gang vekket i meg. Gleden over noen ganger å finne elevene der de er - og så vise dem noe de ikke visste at de hadde bruk for.

Hvordan bevares arbeidsgleden hos oss lærere? For meg har tre forutsetninger vært viktig. For det første: Tillit. En tillit som går begge veier, slik ordet selv gjør. (Det blir det samme enten en leser det baklengs eller framlengs.) En lærer behøver tillit fra elevene, foreldrene, kollegene, rektor og politikerne. Tillit til at vi kan det vi skal kunne. Til at vi forbereder oss og fornyer oss; til at vi er glad i elevene våre og vil deres beste. Kort sagt: Tillit til at vi setter vår ære i å være gode lærere.

Der tillit mangler overtar kontrollen. Og kontroll blir det sjelden nok av. Kontroll fordrer alltid mer kontroll, mer evaluering, mer rapportering, mer dokumentasjon. Altfor sjelden stiller vi Platons evig aktuelle spørsmål: Hvem skal kontrollere kontrollørene? (Jeg tror ikke Sokrates ville ha blitt en bedre lærer eller Platon en mer interessert elev om de hadde måttet fylle ut evaluerings- og rapporteringsskjema for alt de gjorde.)

Et tillitsbasert styringssystem vil selvfølgelig kunne føre til at noen sluntrer unna. Slik jeg kjenner norske lærere, tror jeg ikke det ville gjelde mange. De aller fleste vil gjøre en enda bedre jobb, hvis kontroll blir erstattet av tillit. Dessuten er det naivt å tro at ikke byråkratiske kontroll- og rapporteringsregimer også kan manipuleres og misbrukes.

Den andre forutsetningen for min arbeidsglede har vært - og er - faglig og pedagogisk selvutvikling. Noen sier at lærerens faglige kunnskaper ikke er så viktige lenger. Med moderne informasjonsteknologi kan elevene i løpet av minutter laste ned kunnskap for et helt liv. Den ligger i store flak langs den elektroniske highway og venter på å bli plukket opp. Læreren skal være veilederen, som viser hvor kunnskapen finnes.

Jeg er ikke uenig i at læreren også skal være en god veileder. Men for å lede noen, må en selv vite hvor veien går. Dessuten: Elevene kan laste ned informasjon fra nettet, men ikke kunnskap. Informasjon er kunnskapens råstoff. Den må bearbeides og settes inn i en meningsfull sammenheng for å bli kunnskap. Derfor er kunnskap alltid kroppslig i en dyp forstand.

Også lærerens kunnskaper må stadig fornyes og utvides. Forutsetningen for dette er en dyp og varig lærelyst. Den smitter også elevene, selv der hvor hettegenseren brukes som hørselvern. Og dess mer vi lærer, dess mer vokser erkjennelsesgleden. Det er som å drikke saltvann mot tørste. Vi drikker og blir enda mer vidunderlig tørste. Til slutt sier vi kanskje det samme som Aksel Sandemose visstnok sa på sine gamle dager: «Tenk å gå i graven uten å vite hva rumpetroll heter på oldpersisk.» Den grå rutinen er en fare for enhver lærer. Den legger et støvlag over lærestoffet. Elevene lukter det på lang lei. Hvis ikke læreren har nærhet til og er oppriktig engasjert i stoffet, hvordan kan vi da forvente å tenne interessen hos elevene? De møter jo fagene gjennom oss.

Den tredje forutsetningen for min arbeidsglede er pedagogisk frihet. Frihet til å forme undervisningen med all den faglighet, entusiasme og oppfinnsomhet vi besitter. John Steinbeck sa en gang: «En god lærer er en stor kunstner. Å undervise kan endog være den viktigste av alle kunstarter, siden mediet er det menneskelige sinn og den menneskelige ånd.» Hvis det er et fnugg av sannhet i dette, da må kunstnerens frihet også gjelde for læreren. Ikke en frihet fra, men frihet til. Ikke frihet til å bestemme hva vi skal undervise om, men hvordan. Det som er rett å gjøre for én lærer, kan være galt for en annen. Det som fungerer i én klasse, kan mislykkes i en annen.

Pedagogisk frihet er ikke en luksus for forkjælte lærere, men selve det stoff som holder gleden og gløden ved like. Kveles den pedagogiske frihet, kveles også den kunstneriske og skapende impuls i læreryrket. Vi gjør nok det vi blir pålagt, men vi gjør det uten glede. Uten pedagogisk frihet forvandles læreren sakte, men sikkert til byråkrat. (Ikke et vondt ord sagt om byråkrater, men læreren skal ikke være det.)

Hvis mer og mer tid må brukes til testing og rapportering, reduseres til slutt undervisningen til det som bare lar seg teste og rapportere. Rommet for å kunne utfolde lærerens spesielle begavelse skrumper inn i takt med økningen av detaljerte instrukser og rapporteringsskjema.

Kjære kunnskapsminister: Jeg har en bønn til deg. Sett i gang arbeidet med en ny stortingsmelding. Den skal ha som overskrift: «Tiltak for å stimulere arbeidsgleden hos norske lærere». Hvis arbeidsgleden tørker inn, da forsvinner overskuddet, gløden, humoren, plystringen i korridorene, sangen i timene. Da blir læreren en humørløs pedant og skolen en steril målstyringsinstitusjon.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!