Debatt

En lærebokforfatters bekjennelser

Takk til Eia. Det skal ikke være slik at lærebøker dreper lærelysten.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Harald Eia har vært sint. Skikkelig sint. Forrige mandag leste han høyt fra datterens læreverk i KRLE, og demonstrerte opprørt hvor elendig læreverk datteren og andre elever var utsatt for. Tiraden ble kronet ved at Eia holdt frem en kaktus som lærebokforfatterne rolig kunne sette seg ned på for å merke «smerten tusenvis av elever må lide seg gjennom hver dag takket være det usammenhengende, forferdelig kjedelige slurvet deres». Klippet gikk såkalt viralt, og er i skrivende stund blitt sett over to millioner ganger. En grunn kan være at Eia er artig når han er sint, og at kombinasjonen kaktus og rompe er til å fnise av. En annen ting kan være at mange kjenner igjen frustrasjonen.

For om lag ti år siden satt jeg selv og hisset meg opp over lærebøkene i faget som da het KRL. Jeg var masterstudent i religionsvitenskap, og sammen med medstudenter harselerte jeg over kvaliteten på de eksisterende læreverkene. Vi bladde i flere og avviste alle. Crap! Er det muuuulig! Dette kan vi gjøre bedre! Men så skjedde det som ikke så ofte skjer. Ord ble til handling. En ny læreplan var på trappene, og i forbindelse med endringene til RLE-faget så forlagene en anledning til å produsere nye lærebøker. Nå, ti år senere, er jeg medansvarlig for et av læreverkene som er på markedet; Samlagets «Inn i livet». Jeg er stolt av bøkene, og håper jeg har tilrettelagt for god undervisning. Men prosessen fra kritikk av andres bøker til produksjon av egne viste seg å bli langt mer krevende enn jeg kunne ane, og antagelig mye mer komplisert enn de fleste kritikere tror.

Den første og største utfordringen ligger i læreplanen. Eias datter ba om hjelp til å forstå hva en helgen er. Det kan være vanskelig nok. Men etter knappe 153 undervisningstimer fordelt over tre år skal en tiendeklassing også kunne «gjøre rede for viktige hendelser i kristendommens historie fra reformasjonen til vår tid i Norge og i verden og for kristendommens stilling i dag», «forklare hovedtrekk ved romersk-katolsk, ortodoks og protestantisk kristendomstradisjon», «gi en presentasjon av Den norske kirke, læstadianisme og samisk kirkeliv», «gi en oversikt over andre frikirkesamfunn og kristne bevegelser, herunder pinsebevegelsen», «drøfte kristendommens betydning for kultur og samfunnsliv», og «utforske kristendommens stilling og særpreg i et land utenfor Europa og drøfte spørsmål knyttet til kristen misjon, humanitært arbeid og økumenisk virksomhet». Og her har jeg ikke engang begynt å nevne målene knyttet til andre religioner og livssyn, filosofi og etikk. Ære være den forelder som på strak arm hjelper tiendeklassingen sin med å få oversikt over dette! At målene i læreplanen er hårreisende ambisiøse gjør det selvfølgelig enda viktigere at språket som brukes i lærebøkene er klart. Hvordan dette skal kunne forklares dekkende på en kortfattet, forståelig og engasjerende måte er en annen sak. Jeg savner en realitetsorientering og prioritering av hva som skal være innholdet i skolefaget.

Et annet problem er den lave statusen lærebokskriving har. Ingen lever av å skrive KRLE-lærebøker. De skrives på dugnad av lærere og akademikere. Økonomisk sett er det et sjansespill fordi inntektene som regel er basert på royalties. Det gir heller ingen uttelling i tellekantsystemet til høgskoler og universitet, så karrieremessig er det lite strategisk å bruke fritiden sin på denne formen for fagformidling. I tillegg er det tidkrevende arbeid fordi det som regel innebærer et samarbeid mellom mange parter. Det må inngås kompromisser fordi det ikke er enighet i fagfeltet om hvordan læreplanen skal vektes og tolkes, og det må gjøres krevende avveiinger av hvilke perspektiver og stemmer som skal komme til orde. I vårt arbeid besøkte vi ulike trossamfunn og kulturarenaer en rekke steder i landet, intervjuet en rekke barn, foreldre og trosopplærere, og innhentet konsulentuttalelser fra religiøse ledere, akademikere og grunnskolelærere. Innspillene vi fikk var ofte motstridende. Samtidig jobbet vi for å balansere behovet for nyanserte presentasjoner av komplekse tradisjoner med ønsket om framstille det hele i et lettfattelig språk. Målet var å ta med elevene inn i livet til virkelige mennesker, vekke nysgjerrighet, og tilrettelegge for kunnskap og forståelse. Engasjere, ikke misjonere. Jeg håper vi lykkes. Men jeg tror de fleste forfattere også har skrevet setninger de gjerne skulle sett reformulert.

Samfunnet endrer seg og læreplaner endrer seg. Dessverre har lærebøker en tendens til å bestå. Min vurdering er at det er store kvalitetsforskjeller mellom eldre og nyere lærebøker. Fordi KRL/RLE/KRLE-faget har vært så omstridt og betent er de nyere bøkene som regel svært grundig gjennomarbeidet. Men når skolene ikke har penger til å kjøpe inn de nye bøkene, hjelper det fint lite. Verket Eia harselerte over er av eldre dato, og har gjennomgått flere revideringer. Det er også en rekke andre verk på markedet. Det er en styrke for faget at lærerne har metodefrihet innen opplæringslovens grenser, og at læreverkene legger opp til ulike måter å organisere undervisningen på. Men skal lærerne få utnyttet denne friheten og disse mulighetene trenger skolene ressurser til innkjøp av oppdatert læringsmateriale.

Så takk til Eia som tar opp problemet. Det er på sin plass å være kritisk. Det skal ikke være slik at lærebøker dreper lærelysten og fremmedgjør lærestoffet i stedet for å gjøre det tilgjengelig. Men det er også på sin plass å fordele kritikken i relevante retninger. Dette handler ikke bare om at de navngitte lærebokforfatterne bør sette seg sakte ned på en kaktus. Det handler minst like mye om at det må skje en realitetsorientering i utarbeidelse av læreplaner, at lærebokskriving får høyere anerkjennelse i akademia, og at skolene får ressurser til å faktisk kjøpe inn oppdaterte læreverk. Skal enda flere elever henge med må Eia gjerne sende ut langt flere kaktuser enn de lærebokforfatterne fikk.

Mer fra: Debatt