Jeg tror du vet svaret: Alt. For enten du har opplevd å bli klådd på eller ikke sjøl, så er vi alle født av en kvinne.
De grafsende hendene. Da jeg var seksten år, opplevde jeg dem første gang på en så åpenbar måte at det ble det første av de der minnene du dessverre lagrer og spiller om igjen i din indre kino. Denne kvelden på et utested i Engene tok en godt voksen, ukjent mann uten forvarsel tak om puppene mine. Han sa ingenting, men blikket hans minnet om en rullgardin halvt trukket ned: Han var full av alkohol og full av en slags entitledment. Idiot, tenker du sikkert. Det gjorde vel jeg også. Etter en stund. Men jeg ble så perpleks at jeg ikke rakk å tenke. Langt mindre si noe, eller reagere slik jeg skulle ønske. Jeg kan fortsatt spille scenen om igjen i hodet og se for meg hva jeg skulle gjort og sagt til ham. Jeg skulle gjerne sagt noe sånt som «det er ikke normalt!» Eller: «Jeg føler det så personlig. De skamfulle kommentarene om kroppen vår. Respektløsheten overfor vårt intellekt. Troen på at du kan gjøre hva du vil mot en kvinne. Det er respektløst. Og det sårer.»
Jeg skulle hatt resonnementene til Michelle Obama rotfestet i hele kroppen. For det var dette hun sa, i svar til de sleske kommentarene om kvinner fra det nå så berømte locker room. Hva Trump sa der har du nok fått med deg. Men tenk om jeg hadde forsvaret mitt klart den kvelden, så jeg ikke nølte med å ansvarliggjøre han voksne mannen. Jeg skulle pekt på ham og sagt høyt hva han gjorde til de andre rundt. Det samme skulle jeg gjort til mennene som lo av mine 17 år gamle bein på musikkfestival. Til læreren på videregående som sa «du er jo jente ...», da jeg vurderte realfag. I lønnsforhandlinger blottet for forsøk på å skjule at motargumentene handlet om kjønnet mitt. Til kollegaers forsøk på å sable ned autoriteten min. Og så videre. Etter hvert lærer du deg å kjenne det igjen, og sette skapet på plass, men så er det den evinnelige hverdagen som er full av små episoder og du blir bare så trøtt av det. Og usikker. Fra tid til annen kobler det smarte kvinnehodet ditt seg heldigvis på igjen: Hvor bevisste var de sin klønethet? Søkte de å fornedre deg? Og hvor mye av det er styrt av et ønske om å kontrollere oss som utgjør de 51 prosent?
Emma Holten var den første nordiske dama som ble kjent for å slå tilbake mot fenomenet hevnporno. En ekskjæreste publiserte nakenbilder av henne uten hennes samtykke, men hun nektet å tie stille. Holten snudde overgrepet til å bli en sterk nyfeministisk rollemodell, portrettert i norske og internasjonale medier. Det siste, kjente eksempelet på en som slår tilbake etter å ha blitt utsatt for hevnporno, er Sophie Elise, Norges største blogger. Noen menn tåler tydeligvis ikke at Sophie Elise sitter på kontrollen. For den halvhemmelige, sjåvinistiske Mannegruppa Ottar ble avdekket etter å ha delt hevnpornobilder av bloggeren. De truer også unge jenter som protesterer mot den såkalte humoren innad i gruppa. Mandag skjedde det igjen, og «vitsene» og truslene mot en kvinnelig meningsmotstander er bekmørke. Danske Emma Holten sier dette når norske hevnpornosaker har kommet opp: «Fascinasjonen i vår kultur for kvinners krenkelse og kvinners ydmykelse er det største problemet.»
Hevnporno er satt i system i grupper der de fleste som deler bildene ikke kjenner personen på bildene/filmen. Og interessen deres starter i selve ydmykelsen, i selve mangelen på samtykke. Og da bryr jeg hodet mitt igjen: Dette er vel ikke drevet av seksualdrift? Hvorfor har de denne trangen til å kontrollere kvinner? Og er dette det samme som driver en voksen mann som «uskyldig» beføler ei jente på et utested? Eller unggutten, forvirret, egget opp av andre? Hører han ekkoet av «de vil det egentlig, et nei kan bety ja»?
Vi må snakke om dette, og trene hverandre i hvor grensene går. Jeg tar det personlig, ikke minst som guttemamma, når så mange mener at dette er sider av mannsrollen vi må akseptere. I 2016 har vi hørt Donald Trump bli avslørt. Vi har reagert på hva som skal til for å bli dømt for voldtekt, i Hemsedal og andre steder. Vi ser at 40.000 menn faktisk vil assosieres med trusler mot unge jenter. Men det er også året da norske jenter trosser den tussete mannegruppa, og akkurat som Michelle Obama avviser de forklaringer som «boys will be boys». De vet at stadig bevisstgjøring jager usikkerheten bort. Da jeg var tenåring kalte vi det bøllekurs. Her er noen fine ting som jeg bruker for å minne meg på sammenhengene:
Razika «Ut til de andre», album, 2015.
Viv Albertine «Clothes Music Boys», bok, 2014.
Michelle Obamas tale for Hillary Clintons presidentkampanje, 13. oktober 2016
Bloggeren driftingthrough.com, som når hun skriver om The Thing All Women Do That You Don't Know About.
Sjekk dem ut, og så kan vi snakkes om det bøllekurset. 40 år gamle meg trenger det like mye som 16- åringen.