Her i Kigali skal verdens land prøve å kvitte seg med noen av verdens verste klimagasser, de såkalte HFK-gassene. De brukes blant annet i luftkondisjonering, kjøleanlegg og dypfrysing i fiskeflåten. De er opptil fire tusen ganger sterkere enn karbondioksid og vokser raskest i bruk. Hvis vi lykkes med å fase dem ut, kan vi redusere den globale oppvarmingen med en halv grad ved århundrets slutt. Hvis de erstattes med mer energismarte kjøleløsninger, blir klimagevinsten enda større, kanskje opp mot en hel grad!
Å fase ut HFK er uten sammenligning årets viktigste klimasak. Den skaper ikke store overskrifter, selv om vi i det grønne skatteskiftet i statsbudsjettet faktisk øker avgiftene på HFK ytterligere. Det er ikke alltid en sammenheng mellom hvor viktig et klimatiltak faktisk er og hvor mye debatt det skaper. Slikt må vi leve med. Men det må ikke hindre oss i å gjennomføre tiltak som er viktige på lang sikt, selv om de ikke gir umiddelbare utslippskutt.
Norge skal kutte utslipp med minst 40 prosent i 2030, og vi skal bli et lavutslippssamfunn i 2050. Det betyr at vi kommer til å se store endringer i boligene våre, arbeidsplassene våre - og ikke minst i hvordan vi flytter oss mellom bolig og arbeidsplass. Selv om det er viktig med tiltak som kutter utslipp neste år, er det enda viktigere at vi bygger en infrastruktur for lavutslippsfremtiden. Det er hva regjeringen gjør på de fem satsingsområdene i klimapolitikken. La meg nevne bare noen eksempler.
Vi gjør transport grønnere og sikrere. Vi øker drivstoffavgiftene, vi overoppfyller jernbanesatsingen i Nasjonal Transportplan med 4,6 milliarder kroner, vi gir Enova et sterkere transportmandat, vi styrker lavutslippsutvikling i tungtransporten og vi innfører en bindende nasjonal regel om at utslippsfrie biler minst skal ha halv pris i bomring. Vi har dessuten etablert en ny støtteordning for å utvikle lavutslippsløsninger i blant annet fergetransport.
Vi har økt støtten kraftig til lavutslippsløsninger i industrien, både gjennom Enova, Innovasjon Norge og Forskningsrådet. Og vi skjerper kravet til at de nesten fem hundre milliardene som det offentlige kjøper varer og tjenester for, skal brukes til å stimulere grønn innovasjon.
Og, som Ulstein er inne på, vi har en formidabel satsing på karbonfangst og -lagring. Vi kaller det ikke en månelanding, men vi arbeider med seriøsitet og systematikk for å få gode industrielle løsninger på plass. Hvis vi lykkes, vil det ha stor betydning nasjonalt og internasjonalt.
Felles for disse satsingene er at det faktisk ikke er lett å si at de gir utslippskutt på x antall tonn i 2017. Det kan være vondt og vanskelig for noen. Men det endrer ikke det faktum at disse satsingene er riktige og viktige for at vi skal nå 2030-målet og bli et lavutslippssamfunn i 2050.