Innlegget er skrevet samme med Marit Stafsnes, sykepleier, Porsgrunn
Så skulle en tro at alt er såre vel, at bevilgningene er tilstrekkelige, og at de som er satt til å gjennomføre politikernes løfter og utsagn, har vide nok rammer. Og ikke minst at de slipper å prioritere på en slik måte at «svake grupper» settes opp mot hverandre. For det må ikke være slik at bare de som roper høyest, blir hørt. Ut fra utsagn i tidligere valgkamper forventet vi en markant økning i både institusjonsplasser og i hjelpetiltak for de eldre som ønsker å fortsette å bo hjemme. Imidlertid viser statistikken at antall eldre over 80 år med institusjonsplass gikk ned med ca. 650 fra 2009 til 2012. Det skulle man tro var fordi tilbudet om hjemmetjenester har økt. Men i samme periode gikk antallet eldre som mottok hjemmetjenester ned med ca. 1.300.
Pappa var en meget ressurssterk person. Han kjente godt til både rettigheter og plikter. Likevel ble også han offer for prioriteringer som slett ikke var egnet til å skape en verdig alderdom, enn si avslutning på livet - som for hans del varte i 88 år.
De siste årene medførte en nyresykdom at han var plaget av tidvis akutt nyresvikt. Etter et lårbensbrudd for noen år siden var han dessuten svært dårlig til bens. Tidlig på høsten 2011 falt han og fikk brudd i ryggen. Han var avhengig av hjelp til smøring av mat, til renhold og til personlig hygiene. Til dette ble det gjort vedtak gjennom tildelingskontoret (i Bodø) samme høst. Pappa var godt fornøyd, hadde meget god kontakt med dem som besøkte/hjalp ham og greide seg godt som hjemmeboende. Dessuten hadde han sertifikat, og bil med automatgir, slik at han kunne komme seg ut på egen hånd. Riktignok var det et slit å komme seg til og fra bilen selv om den sto nær utgangsdøra, men ved hjelp av gåstol og staver greide han det av og til - i hvert fall sommerstid.
Pappa trivdes, og tok hver ny dag som en bonus. Uten på noen måte å være kravstor fikk han tilstrekkelig hjelp til å kunne bo hjemme. Likevel var det stadig spørsmål om reduksjon av hjelpetiltakene, for eksempel matsmøringen. Hans eldste datter er sykepleier. Hun deltok i et møte med tildelingskontoret i februar 2012. Der ble det enighet om tiltak, inkludert smøring av mat. Dersom det skulle bli snakk om endringer, var avtalen at dette skulle tas opp med henne på forhånd.
Våren 2012 ble det nok en gang gitt beskjed om opphør av matsmøring. Men etter akutt nyresvikt ble det gjort nytt vedtak - smøring av mat en gang daglig. Et brev fra sykehuset om blant annet viktigheten av et godt kosthold var nok sterkt medvirkende. 20. juni i år falt pappa igjen og brakk lårhalsen (på det «friske beinet»). Han var på vei til sykehuset i ambulanse da det kom telefon til ham fra tildelingskontoret. De ville ha et møte fordi de ønsket matsmøringen opphørt. Datteren var ikke kontaktet, jf. nevnte avtale om dette. Hun ble heller ikke kontaktet i ettertid. Pappa døde ei uke etter operasjon.
Som nevnt var han en ressurssterk person. Dessuten hadde han familie som kunne hjelpe til med å tale hans sak. I sum gjorde dette at han, i hvert fall delvis, ble hørt. Vi tenker på alle dem som ikke evner å tale sin sak, som ikke har familie som kan stille opp, som tross presserende behov knapt får hjelp til noe som helst - og som er henvist til å leve ut alderdommen under uverdige forhold. Politikerne er fullstendig klar over at dette er situasjonen for mange.
Tildelingskontor og hjemmetjeneste yter det de kan innenfor de beskjedne midlene de får til rådighet - som politikerne har bevilget, vel vitende om at ressursene er altfor små. I valgkamper mangler det ikke på vakre ord og løfter om tilstrekkelige ressurser til helse og eldreomsorg. Så er det glemt. Forstå det den som kan.