Innlegget er skrevet sammen med Marte Havikbotn Høiby, Høgskolen i Oslo og Akershus
Formelt er journalister på oppdrag beskyttet av Genèvekonvensjonen og burde kunne føle seg trygge i sitt daglige arbeide. Likevel viser en undersøkelse vi har gjennomført på oppdrag fra den norske UNESCO-kommisjonen, med bidrag fra mer enn 100 journalister og redaktører i åtte land, at hverdagen deres er preget av utrygghet og frykt for egen sikkerhet når de er på jobb.
Vi har intervjuet journalister og redaktører i Norge, Tunisia, Uganda, Nigeria, Nepal, Filippinene, Colombia og Nicaragua som alle forteller om en krevende arbeidsdag. Journalister på Filippinene er blant de mest utsatte i verden. Men også norske journalister er jevnlig utsatt for trakassering, trusler og press. En viktig forskjell er at norske redaksjoner kan tilby sikkerhetskurs, gode forsikringsordninger og hjelp til å bearbeide traumatiske opplevelser. Journalister i fattigere land er ofte overlatt til seg selv med problemene, og redaktører er fortvilet over å ikke kunne tilby tilstrekkelig trening og utstyr for en bedre sikkerhet.
Mer enn 600 journalister er drept på jobb de siste ti årene. FNs sikkerhetsråd vedtok i 2006 en egen resolusjon som presiserer medlemsstatene i FNs ansvar for å trygge journalisters arbeidsforhold. Vi har også fått egne dager for å markere henholdsvis pressefrihet og journalisters sikkerhet. Ett av mange problemer er at de som angriper og truer journalister, ikke føler seg bundet av erklæringer og formelle rettigheter. Samtidig kan man spørre seg om hvor effektive slike tiltak kan være i form av et statlig ansvar i de ulike landene hvor dem som står bak angrepene ofte er direkte knyttet til, eller en del av, de sentrale myndighetene i landet.
De som begår vold og trusler mot journalister blir altfor sjelden stilt til ansvar for sine ugjerninger. Ifølge ytringsfrihetsorganisasjonen IFEX går gjerningspersonene ustraffet i ni av ti tilfeller. Overgriperne kan være regjeringer, sikkerhetsstyrker, kriminelle nettverk, terrornettverk og enkeltpersoner. Felles for dem er at de ikke har respekt for journalistikkens integritet. Dette er et stort problem for oss som til daglig er avhengig av medier for å holde oss orientert om det som skjer i verden. Konsekvensen av volden, truslene og trakasseringen er nemlig at journalister i mindre grad reiser til konfliktområder for med egne øyne å observere det som skjer.
Når vi intervjuer journalister og redaktører forteller de om et arbeid preget av frykt og trusler, og seneffekter som for mange etter hvert går utover familie og venner. Over halvparten av journalistene vi har intervjuet rapporterer at de sliter med søvnløshet, engstelse og andre psykiske og fysiske plager. De skvetter når mobiltelefonen ringer eller noen banker på døra hjemme, de ser seg over skulderen hvis de går ut, og flere mener å leve et begrenset sosialt liv fordi de er redde for å være ute. Noen holder til tider familien på avstand for å redusere risikoen for at de også kan bli rammet av angrep.
Størst usikkerhet opplever lokale journalister og andre som oppholder seg i området de dekker over tid. Disse har ofte familien sin i området, og de får aldri fri fra farene. Blant enkle og rimeligere grep som tas for å bedre deres sikkerhet, er å stadig endre arbeidsrutiner. Journalistene unngår å oppholde seg på det samme stedet til samme tid hver uke, for eksempel i forbindelse med trening eller sosiale eller religiøse aktiviteter. De finner nye veier, ofte omveier, til og fra kontoret, de varierer arbeidstid, jobber flere på en sak, dekker et variert spekter av tema, kutter bylines og så videre.
I Norge er ikke dette typiske virkemidler, fordi våre utenriksjournalister i stor grad arbeider internasjonalt og kan trekke seg tilbake når risikoen blir for stor. I tillegg har norske redaksjoner trolig bedre økonomi enn redaksjonene i de andre landene vi har undersøkt. Det kan også være et poeng at fagbevegelsen står sterkt i Norge og at arbeidsforhold er et sosialt og politisk viktig tema. Flere norske journalister opplever det ubehagelig når de selv blir evakuert mens deres lokale «kolleger» står igjen med resten av ansvaret.
Ut ifra statistikken vi har samlet, er det liten tvil om at større risiko har ført til at redaksjonene har blitt mer forsiktige. Godt over halvparten av journalistene vi har intervjuet sier at de selv har blitt mer restriktive med å dekke konflikt de siste fem årene. Tre fjerdedeler av redaksjonslederne sier de har blitt mer restriktive med å ha journalister i konfliktsoner over tid, og halvparten at de er mer restriktive med å sende dem til konfliktområder i det hele tatt. Flere av dem som tilhører den andre halvparten utdyper dessuten at «vi sender nok like mange som før, men vi sender dem til andre steder». Det betyr at de helst ikke sender journalister til Irak, og i hvert fall ikke til Syria. Denne forståelige tilbakeholdenheten med å sende journalister på farlige oppdrag får som konsekvens at lesere, lyttere og seere ikke har tilgang til førstehånds observasjoner fra journalister på bakken. Resultatet blir dårligere utenriksjournalistikk.
Redaksjonene i mange land er i tillegg ofte indirekte underlagt politiske restriksjoner fra sentrale myndigheter eller lokale makthavere som legger føringer for dekningen. Mange saker blir aldri publisert. Redaktørene frykter å bli tvunget til å legge ned virksomheten, og journalistene blir truet på livet eller tilbudt penger for å ta parti. Og kanskje blir de drept for ikke å ta imot pengene, noe som vil avsløre deres illojalitet til de kriminelle. Og den store straffefriheten for journalistenes overgripere forverrer problemet.
Ikke bare fordi overgriperne blir flere og det signaliserer at slike overgrep ikke får konsekvenser, men det har også en effekt på journalistenes motivasjon. De er nemlig ikke villige til ta den høye risikoen for å publisere en sak, når deres kolleger har blitt drept uten at dette har endret noe som helst. For å sitere en av våre informanter, «hvis du bare holder deg til fakta, heller du ikke bensin på bålet. Det blir ditt sikkerhetsnett. Ingen vil bli sinte på deg. Men hvis du er dum, kan du ikke forvente og komme ut av det i live.» Selvsensur på grunn av frykt for egen sikkerhet er en trussel mot ytringsfriheten.