Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem, lyder dikter Arnulfs ord. De er velbrukte, de er slitte, men har ikke vært gyldigere på over 70 år. Formaningen om å følge med, om at vi ikke må sove, at vi ikke må tillate at destruktive krefter sakte og sikkert, men farlig umerkelig, får tak i oss og samfunnet som omgir oss, har blitt smertefullt moderne. Ordene har fått tilbake sin dirrende spenst: Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!
Tidligere denne uka fikk jeg en melding fra en god venninne av meg: «Hvorfor skriver du ikke om Sophie Elise og Oslo-politiet, det savner jeg at noen toneangivende menn gjør». Det hun gjorde var å sette en finger i brystkassa mi og si: Ta ansvar, mann. Ta ansvar, pappa. Som pappa til en datter.
Sophie Elise er blogger, forfatter og hun har vært på TV. Hun er 22 år gammel. Fordi hun har vært flink og skaffet seg et navn, opplever hun å få mye ubehagelig oppmerksomhet. Ubehagelig som i «vold, voldtekt og drap av meg», som hun skriver på bloggen sin. Før jul i fjor var det nok for henne, og i et krafttak med sine støttespillere samlet hun sammen bevis. Skjermdumper av trusler, navn og nummer på konkrete menn som truer med å voldta og drepe den unge kvinnen, ble levert til politiet. «Dette var enormt krevende psykisk for meg, men jeg gikk ut derfra med hevet hodet og var sikker på at jeg endelig skulle få en dom, og kunne føle meg trygg», skriver hun.
Etter noen måneder var politiet ferdig med å se på saken hennes: De kunne ikke gjøre noe for henne. De manglet bevis. Trusler gjengitt i åpne nettverk og sendt direkte til Sophie Elise, var ikke bevis nok. Politiet ba henne heller roe ned sin tilstedeværelse på nett. Hun var del av problemet, altså. «Om ikke jeg – som fikk massiv oppmerksomhet i media på grunn av dette, som hadde god hjelp i en dyr advokat og et helt team rundt meg kan få en sak dømt – hva slags signal sender dette til alle andre i samme situasjon», spør hun fortvila. Ja, hva skal egentlig til, politimester i Oslo, Hans Sverre Sjøvold? Må voldtekten fullbyrdes, må liv ebbe ut, før dere setter dere i bilen, slår på blålysene og gjør jobben deres?
En annen i samme situasjon som Sophie Elise, er den profilerte samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali. En ung, sterk stemme, en muslim med innvandrerbakgrunn og hijab, som ved sin blotte eksistens provoserer på nettet. Det hun får høre daglig på Twitter og Facebook er brutalt. Skitten neger. Multikulturalisme-knullende fitte. Hun trues med voldtekt. Med kaktus. De vil se henne blø. De følger med på henne. «Reis hjem, du passer ikke inn i Norge». Også hun har anmeldt hatkriminalitet og fått saken henlagt. Selv om straffelovens bestemmelser om trusler virker krystallklare for en lekmann: Trusler som kan fremkalle alvorlig frykt, straffes med bot eller fengsel inntil ett år. Er den motivert av fornærmedes hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne, kan man dømmes til tre års fengsel for. Dette skurrer.
Hva ville du selv akseptert? Forfatter Marie Aubert brukte følgende bilde på Facebook: «Se for deg at arbeidsplassen din stadig blir utsatt for bombetrusler, ledsaget av skriftlige trusler der noen beskriver hvordan de skal drepe alle som jobber der. Lokalene du jobber i må evakueres stadig vekk. Folk er redde og utrygge, mange tør ikke gå på jobb lenger, noen får langvarige angstproblemer og helseplager, noen tør ikke lenger være alene. Dere vet hvem som står bak, dere har en hel serie med screenshots av trusler, flere gjengitt under fullt navn. Men politiet i Oslo sier at dette ikke er nok bevis, at det ikke er noe de kan gjøre før det «skjer noe»».
Det aner meg at dette er et generasjonsproblem. Middelaldrende som meg må ikke sitte trygge i sine hjem og tro at dette er ungdommens dårskap. Vi må ikke døse bort i middelkasseprivilegiene våre og tro at dette går over. Eller tro at vi må skille mellom internettet og virkeligheten. Internett er virkelighet. Og det vi sår i dag som samfunn, høster vi i morra. Tillater vi trusler om lemlesting og voldtekt og drap, eller åpen rasisme, er det bare å stålsette seg for det som kommer. Det er på høy tid at vi sier fra mot en ytringskultur som er i ferd med å spre seg, og som er farlig. Særlig må vi menn i større grad engasjere oss mot trusler og seksuell trakassering som forsøk på å få kvinner til å ta mindre plass i den offentlige debatten.
Lite får fram bekymringsrynkene i voksne panner som mobbing i skolen. Et samlet politisk miljø er enig om at det skal være nulltoleranse. Senest denne uka var det debatt om at gjentatte holdningskampanjer og titalls millioner kroner ikke har stoppet mobbingen. Men hva hjelper det med disse rettede kampanjene mot barn og unge, hvis vi voksne oppfører oss som uansvarlige, frådende gærninger på nett? Facebook er fullt av de hatefulle og fordomsfulle. Men dessverre gjelder ikke nulltoleransen her. Og politiet, som vi alle ser til som en slags vokter for hvor lista ligger, lar drapstrusler mot unge voksne som bruker sin ytringsfrihet passere, sortert under «Henlagt. Manglende bevis». Vi kan bruke milliarder av mobbekroner uten resultat hvis vi samtidig fortsetter å vise oppvoksende generasjoner vei på nett. Vi må ikke sove.
Hva har Sophie Elise med meg og mitt liv å gjøre? Alt. Når Kripos i sin ende av hierarkiet hyller «Skam» for at serien har fått jenter til å våge å anmelde, kan de ikke møtes med skuldertrekk på politistasjonen. Slikt hykleri sparker beina under tilliten i samfunnet. Vi må kreve av rettsstaten og politiet at de beskytter våre unge mot trusler. Spark inn dører, riv trollene ut i lyset og få dem dømt. Hvis min datter en dag trues med voldtekt av en navngitt mann på internett, forventer jeg at Oslo-politiet gjør alt de kan. «Saken er henlagt» vil være en hån.