Ifølge en rapport fra Säpo i 2009 var ekstremistiske politiske grupper ansvarlige for 14 mord i årene 1999 til 2009, og hele 211 tilfeller av mishandling. Det aller meste utført av høyreekstreme og nazister. Det er sjokkerende tall sett med norske øyne. Med unntak av det grusomme angrepet 22. juli, er det svært, svært sjelden at politisk motivert vold har tatt i liv i Norge de siste 20 årene.
Høyresiden i Sverige har tradisjonelt vært svært annerledes enn den norske. For mens høyrepopulismen har stått sterkt hos oss i mange år, har de organiserte fascistiske og nazistiske miljøene vært veldig svake. I Sverige har det tradisjonelt sett vært omvendt. Den offentlige debatten i Sverige er ofte blitt framstilt som et sted der det knapt har vært mulig å få fram en innvandringskritisk setning, og de har ikke hatt noe stort parti til høyre for Moderaterna. De siste årene har imidlertid den høyrepopulistiske bevegelsen hatt massiv vekst også blant svenskene. Det har på ingen måte svekket de virkelig ekstreme høyrekreftene i landet.
Nazistenes voldsomme knivangrep i helgen er altså langt fra noen enkeltstående hendelse. Allikevel ser det ikke ut som om svenske myndigheter eller det svenske sikkerhetspolitiet (Säpo) ønsker eller makter å ta tak i dette på effektivt vis. De har ved mange tilfeller uttalt at nazistene er den minst farlige av landets ekstremistgrupper. Etter helgens angrep sa Säpos sjefanalytiker Ahn-Za Hagström i debattprogrammet «Aktuellt» på SVT mandag, om dagens høyreekstremister:
- De utgjør ikke en trussel mot demokratiet som sådan.
Hun modererte seg i ettertid, men en politisk bevegelse som utfører mord på og omfattende mishandling av meningsmotstandere, journalister og fagforeningsfolk burde jo ikke være spesielt vanskelig å klassifisere som en trussel mot demokratiet.
«Det ser ikke ut til å spille noen rolle hvor mange mord og alvorlig mishandling høyreekstremister utfører hvert år, sikkerhetspolitiet nekter å ta trusselen på alvor.», sa forfatter og journalist Lisa Bjurwald til Dagsavisen onsdag. Hun har forsket på høyreekstreme miljøer i mange år, og mener svensk sikkerhetspoliti viser en «veldig ubehagelig og selektiv blindhet». Hun og mange andre som har kunnskap på området forstår rett og slett ikke årsaken til at ingenting skjer. Også statsministeren får sitt pass påskrevet for håndteringen av helgens vold. «Det tok 40 timer før Fredrik Reinfeldt uttalte seg. Mer akutt var ikke fire knivskadde antifascister, hvorav en kjemper for sitt liv», skriver Åsa Lindeborg i Aftonbladet.
Hvorfor er situasjonen så ulik i Norge og Sverige? Sverige var som kjent nøytralt under 2. verdenskrig. Men det var et land der antisemittismen sto sterkt. Et bilde på dette er Sveriges holdning til jødiske flyktninger. Sverige avviste kontant å ta imot jødiske flyktninger fram til 1941. I 1945 var Sverige i motsetning til resten av Europa som var herjet av år med krig, et velfungerende land som hadde bygd seg opp som en moderne industrimakt. Den svenske regjeringen ble oppfordret av UNRRA (FNs første organisasjon for krigshjelp) til å ta imot overlevende. Så lenge krigen pågikk ville ikke Sverige ha noe med UNRRA å gjøre, og selv etter krigens slutt var det motvilje å spore blant svenske politikere. Den svenske sosialministeren, Gustav Möller, uttrykte seg slik da saken var oppe til debatt i nasjonalforsamlingen:
«Den svenske regjeringen har ikke ansett at den kan avvise en begjæring av et slikt slag». De tok imot 30.000 overlevende fra Hitlers dødsleirer, men det var ikke med spesielt åpne armer.Sverige hadde heller aldri noe etterkrigsoppgjør. Resultatet er at høyreekstreme organisasjoner, miljøer og personer kunne fortsette fra mellomkrigstida uten opphold. Det gjør at den ekstreme høyresiden i Sverige har et helt annet utgangspunkt, og en helt annen styrke og makt enn tilfellet har vært i Norge. Lange linjer har gitt mulighet for utvikling og ikke minst et helt annet økonomisk utgangspunkt for de høyreekstreme. Og et manglende etterkrigsoppgjør har ført til at gamle nazister og fascister er blitt sittende i viktige posisjoner i svensk næringsliv og samfunn.
Hos oss har mye vært annerledes. Krigsoppgjøret var utgangspunktet. I ettertid har et bredt politisk Norge stått side ved side for å sørge for at nazistiske bevegelser ikke får fotfeste på nytt. Både politi og sikkerhetspoliti har hatt en massiv, mangeårig innsats i forhold til slike miljøer. Overvåking, straffeforfølgelse og intervenering i forhold til enkeltpersoner har vært noen av mange verktøy. Krigen mot terror har nok ført til at de høyreekstreme har fått være mer i fred. Men utgangspunktet i Norge har vært såpass svakt at det ikke har hatt stor betydning. Slik er det ikke i Sverige. Det er vanskelig å måtte rydde i forfedrenes synder, men det er mer enn på tide at svenskene tar tak.