Man kan lett få inntrykk av at feilernæring er det samme som overvekt. Mediene er fulle av råd om slanking og magert kosthold, og helsepolitikerne snakker mest om fedme. Oppmerksomheten rundt sykdomsrelatert underernæring er liten, selv om problemet i samfunnsmessig forstand trolig er like stort. Underernæring tar liv, forlenger sykdomsforløp og reduserer livskvaliteten for flere hundre tusen nordmenn. De trenger å bli sett og hjulpet.
Eldre og syke er mest utsatt for underernæring. Manglende matlyst og praktiske vanskeligheter med å ta til seg næring er vanlig hos en lang rekke pasientgrupper. Blant eldre ses dette så ofte at mange tror det er normalt at de går ned i vekt. Det er tvert imot et faresignal. Sykdom kan ha ført til underernæring, som igjen fører til at man blir enda sykere. Dette er en ond sirkel.
Underernæring ses også hos yngre, akutt syke, og blant pasienter med kroniske sykdommer som kreft, leddgikt, beinskjørhet, hjerte- og lungesykdom, tarmsykdommer og psykiske lidelser. Sykdom fører gjerne til økt forbrenning, og dette forsterker seg jo større traumet er. Dermed øker også risikoen for ufrivillig vekttap.
Forekomsten av underernæring hos pasienter i sykehus og sykehjem varierer. Undersøkelser opererer med andeler fra 10 prosent og helt opp til 60 prosent. Studier blant kirurgiske pasienter, kreftpasienter og eldre pasienter innlagt på medisinsk avdeling har jevnt over påvist andeler på 30 prosent og mer. Også blant hjemmeboende syke eldre er forekomsten av underernæring anslått til 10 prosent eller mer. I denne gruppen har enkeltstudier vist at dette gjelder opp mot halvparten av dem som mottok hjemmesykepleie.
Det er med andre ord mer enn tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at underernæring rammer bredt. Omfanget gjør at det godt kan kalles en folkesykdom.
Samtidig er det godt dokumentert at underernæring øker risikoen for komplikasjoner, reduserer motstand mot infeksjoner og forsinker rekonvalesensen. En underernært pasient har opptil tre ganger så lang liggetid i institusjon som en velernært pasient. Blant hjemmeboende eldre fører dessuten underernæring til økt behov for hjemmetjenester, flere legebesøk og hyppigere innleggelser.
Dette belaster helsebudsjettene, og har en høy samfunnsøkonomisk kostnad. Tallene for mulige besparelser ved forebygging og behandling av underernæring spriker, men alle beregninger peker klart i retning av at potensialet er meget stort. En beregning som tok utgangspunkt i at ernæringsbehandling jevnt over kunne redusere innleggelsesperioden på sykehus med ett liggedøgn, viste brutto besparelse på drøyt 1,6 milliarder kroner, og netto 800 millioner etter fratrekk for tiltakskostnader.
Tilsvarende beregninger for sykehjem og hjemmetjenester foreligger ikke, men potensialet er betydelig også her. At helse-Norge kan spare en milliard kroner på styrket ernæringsbehandling er derfor et forsiktig anslag.
I 2009 la Helsedirektoratet frem dokumentet Nasjonale faglige retningslinjer for forebygging og behandling av underernæring. Retningslinjene inneholdt en rekke anbefalinger, og ga håp om at mer ressurser ville bli satt inn på å forebygge og behandle underernæring som medisinsk tilstand. Snart 10 år senere må vi konstatere at oppfølgingen ikke har nådd opp til ambisjonene. Imidlertid arbeides det nå med en revidering av disse retningslinjene, og en oppdatering ventes fremlagt til høring rundt årsskiftet.
Vi som arbeider i dette fagfeltet håper de nye retningslinjene blir enda mer forpliktende når det gjelder aktiv innsats mot underernæring, og enkle å implementere. Det bør være et mål at alle som står i fare for å utvikle underernæring blir fanget opp, slik at problemet kan forebygges og behandles. Da må systematisk dokumentasjon av ernæringsstatus være en naturlig del av det kliniske undersøkelses- og behandlingstilbudet.
I de opprinnelige retningslinjene ble det foreslått at pasienter i risikogruppene skal veies og måles jevnlig for å fastslå om pasienten er i risiko for underernæring. Slik systematisk undersøkelse gjennomføres fortsatt i alt for liten grad, og enda sjeldnere fører risikovurderingen til tiltak, selv om pasienten har behov for det.
Personer i ernæringsmessig risiko skal ha en individuell plan, der tiltak fastsettes på basis av en faglig vurdering. Første steg er tilpasset, næringstett kost med mellommåltider. Hvis ikke dette er tilstrekkelig, anbefales bruk av næringsdrikker. Når næringsbehovet ikke lar seg dekke ved slike tiltak, brukes mer aktiv ernæringsbehandling i form av sonde- eller intravenøs næring.
Det vil i praksis være helseforetakenes oppgave å etablere strategier og planer for å sikre at ernæring blir en integrert del av behandlingstilbudet i de ulike delene av helsetjenesten. Hva slags prioritet det får vil avhenge av helsepolitisk vilje, problemerkjennelse blant helsepersonell samt forståelse av hvor stor gevinsten er, både for pasienten og for samfunnet.
En kritisk faktor vil dessuten være tilgangen på faglig kvalifiserte spesialister, først og fremst kliniske ernæringsfysiologer. På dette feltet har Norge en klar underdekning i forhold til andre, sammenlignbare land. Helsedirektoratet har i en rapport anbefalt at det bør være en klinisk ernæringsfysiolog per 10 000 innbygger, mens det i dag bare finnes en per 20 0000. For å nærme oss målet trengs både flere studieplasser og flere stillinger.
Den lave dekningsgraden illustrerer at forebygging og behandling av underernæring ikke har blitt tillagt tilstrekkelig vekt. Både helsemessig og samfunnsøkonomisk har vi mye å vinne på å at fagfeltet får høyere prioritet i årene fremover.