Innlegget er skrevet sammen med Hilde Opoku, talsperson, Miljøpartiet De Grønne
Vår visjon om å bli det nye arbeiderpartiet er ikke et tegn på at Miljøpartiet De Grønne har beveget seg mot venstresiden, slik blant annet Aftenposten og Nationen har hevdet på kommentarplass den siste uka. Det er et signal om at det norske samfunnet trenger en ny velferdsreform, tilpasset de utfordringene vi står overfor i dag. Prosjektet er minst like omfattende som det Arbeiderpartiet satte i gang på 50-tallet. Og det er basert på et helt annet ideologisk utgangspunkt enn det arbeiderbevegelsens prosjekt i sin tid var.
Dagens velferdssystem er utviklet i en tid der Norge var et fattig land. Formålet var å skape et samfunn med materiell trygghet og gode velferdsordninger for den enkelte. Økonomisk vekst var den gang en nødvendighet for å få til dette. Den totale kaken måtte bli større for at alle skulle få mer. Slik kunne også velferdsordninger finansieres gjennom relativt høye skatter på arbeid.
Den grønne velferdsreformen starter på mange måter i motsatt ende. Vi har i dag et materielt forbruk som tilsvarer nesten tre jordkloder om alle skulle leve som oss. Ikke bare det - om vi fortsetter som nå vil det allerede skyhøye forbruket enda tredobles innen 2060. Det bryter med fysikkens lover. Utfordringen vi har foran oss er derfor glassklar: vi må skape et trygt velferdssamfunn, som ikke er basert på overforbruk av jordas ressurser. Svaret er blant annet redusert arbeidstid og høyere skatt på forbruk.
Til nå har politikerne snakket om å frikoble vekst fra klimagassutslipp som svar på dette spørsmålet. Bunkevis med forskningsrapporter og en dose sunn fornuft tyder på at dette heller er et drømmebilde enn en realistisk løsning på den økologiske krisen i verden i dag. I boken «Velstand uten vekst» har den britiske professoren i bærekraftig utvikling, Tim Jackson, gjort beregninger som viser mulighetene for å nå klimamålene med dagens vekstparadigme. Jackson beregner at befolkningsveksten alene nuller ut effekten av den teknologiske utviklingen. Utslippene øker dermed i takt med veksten i brutto nasjonalprodukt per innbygger. Dersom ni milliarder mennesker i verden skal leve på samme økonomiske nivå som EU i dag i 2050, må den teknologiske utviklingen gå 13 ganger fortere om vi skal holde oss innenfor togradersmålet. Tør vi å satse på det? Og er en stadig økning i forbruket noe vi virkelig ønsker?
Samfunnsøkonomiens far, John Stuart Mill, uttalte følgende allerede i 1848: «Jeg innser ikke hvorfor det skulle være noe å glede seg over at personer som allerede er rikere enn noen, har behov for å fordoble sitt forbruk av sånt som gir liten eller ingen tilfredsstillelse annet en som et symbol på rikdom. Det er bare i mindre utviklede land at økt produksjon fortsatt utgjør et viktig mål: i de mest utviklede landene trengs i stedet jevnere fordeling.»
Poenget er mer relevant enn noen gang før. Det åpenbare virkemiddelet for å redusere forbruksbonanzaen er å ta ut lønnsveksten i redusert arbeidstid, slik De Grønne har tatt til orde for. Dette er et virkemiddel mange forbinder med venstresiden. De har imidlertid andre motiver.
De Grønne har foreslått at arbeidstiden må reduseres gradvis mens lønnsutviklingen må stå stille - i motsetning til venstresiden som ønsker kortere arbeidstid med full lønnskompensasjon. Hele formålet med arbeidstidsreduksjon er jo nettopp å redusere kjøpekraften for å redusere det materielle forbruket. Bare slik kan vi utløse de positive effektene for klima og miljø. En forskergruppe ved Chalmers tekniske høyskole i Göteborg har anslått at en slik arbeidstidsreduksjon forårsaker en nesten proporsjonal forandring i energiforbruk og klimagassutslipp. Ved å redusere arbeidstiden med for eksempel 10 prosent, vil energiforbruket og klimagassutslippene reduseres med rundt åtte prosent i gjennomsnitt.
Betyr så det at De Grønne vil føre en usosial politikk? Nei. For det første viser undersøkelser at nordmenn flest ønsker seg mer fritid fremfor mer lønn. For det andre ønsker De Grønne å endre skattesystemet. Der venstresiden vil fortsette å finansiere velferden gjennom skatt på inntekt, vil De Grønne skattlegge forbruket hardere. For hvorfor er det slik at grunnfundamentet i samfunnet, nemlig skole og utdanning, helse og omsorg og kultur, skal skattlegges hardt? Bør vi ikke i stedet skattlegge det som ikke er bærekraftig - nemlig forbruk av energi, kapitalinntekter og forbruksvarer? En slik omlegging av skattesystemet vil også komme de med lavt materielt forbruk til gode.
Utover klima- og miljøeffekt har redusert arbeidstid en rekke andre positive effekter: arbeidsledigheten kan reduseres ved at flere kan dele på de jobbene som finnes, det gjør det mulig for foreldre å være mer sammen med barna sine, det gir oss tid til å pleie sosiale relasjoner og til å delta mer aktivt i samfunnet.
Så når De Grønne varsler at vi vil sette kortere arbeidstid på dagsorden i tida framover er det verken en orientering mot venstresiden eller en naiv idé med en besk smak av 70-tallet. Det er tvert imot det mest realistiske svaret på framtidas enorme utfordring, nemlig at dagens velferdssamfunn er basert på evig forbruksvekst på en begrenset og sårbar planet. Til og med FNs miljøprogram fremhevet en slik løsning i rapporten «Green jobs» for noen år siden, der de uttalte at «å bygge ut produktivitetsøkning i mer fritid fremfor høyere lønn og økt forbruk blir viktigere og viktigere ut ifra et økologisk perspektiv.» Det er verdt å tenke over.