I Dagsavisen den 21.3. hevder Inga Marte Thorkildsen at Oslo ikke har problemer med å skaffe sykehjemsplass, og at en framtidsretta eldreomsorg betyr å satse på Omsorg+ og velferdsteknologi, framfor sykehjem.
Men er det så lett å få sykehjemsplass i Oslo? I 2015 ble 183 søknader avslått. En eldre slektning som var diagnostisert med Alzheimers og anbefalt sykehjem av hjemmehjelp og fastlege måtte i alt innom tre korttidsopphold og en omsorgsbolig hun var for dårlig til å klare seg på, før hun endelig fikk sykehjemsplass, som hun måtte flytte fra da institusjonen skulle brukes til korttidsplasser.
Men dersom bestillerenhetene bevisst reduserer søkernes behov til billigere alternativer enn sykehjem, så kan nok behovet for sykehjemsplasser tilsynelatende være dekket. Og hvorfor kan en mer enn mistenke bestillerenhetene for en slik politikk? Før Samhandlingsreformen trådte i kraft, tilbrakte eldre, svært syke sin siste tid på sykehus. Nå opptar de isteden plasser på sykehjem (med langt dårligere legeoppfølging). Dobbelt så mange eldre dør nå på sykehjem som på sykehus. Samhandlingsreformen krever også at andre sykehusinnlagte skal overføres til korttidsopphold dersom de er for dårlige til å sendes hjem. Kan ikke bydelene skaffe korttidsplasser, får de bøter. Derfor har fire av Oslos sykehjem blitt omgjort til institusjoner for korttidsplasser uten at sykehjemsdekningen har økt tilsvarende.
Bor den eldre hjemme støttet av hjemmehjelpsbesøk og såkalt velferdsteknologi, koster dette anslagsvis 1/4 av en sykehjemsplass. Da blir det visst mindre viktig at mange eldre med sykehjemsbehov ikke er i stand til å dra nytte av velferdsteknologien. Også Omsorg+ er billigere enn sykehjem fordi beboerne må klare seg med mindre hjelp der enn på sykehjem.
Det dreier seg med andre ord først og fremst om penger og mindre om de eldres reelle behov. Litt overraskende at en SV-byråd synes å ha få problemer med å la de svakeste brukes som salderingspost.