En statue av den greske filosofen Sokrates holder øye med Aten. Norske universiteter begynner å bli lei Aten, det burde de ikke, skriver Stian Bromark. FOTO: ARIS MESSINIS/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

16-07-2018

En forsvarstale for Sokrates

Det er for tidlig å legge ned Aten allerede nå.

Det er langt flere briter, svensker og hollendere som trasker opp og ned shoppinggata Adrianou i år enn i fjor. Og året før. Fra 2012 til 2017 er antall turister til Aten blitt fordoblet, til fem millioner i året. Turistene kjøper med seg olivensåpe, olivenolje og olivenfjøler hjem til leiligheten i Liverpool, Uppsala og Schiedam. Varer som mest sannsynlig er blitt solgt her siden antikken – oliventreet er et av symbolene for Athene, den greske gudinnen.

Fra Adrianou-gata har man god utsikt opp til Parthenon, som ble bygget til hennes ære. Akropolis er også fylt til randen av oransje capser og Canon-er.

For athenerne er dette godt nytt. Grekerne sliter fortsatt med etterdønningene av finanskrisen. Turiststrømmen vitner om at de har noe å leve av som ikke vil gå ut på dato med det første; sol, strender, oliventrær – og utallige antikke severdigheter. Folk blir tilsynelatende ikke lei av å høre om Sokrates som ble dømt til døden for å ha fordervet ungdommen og guden Zevs mange erotiske sidesprang. Det er ikke rart. Å reise til Aten er som å reise hjem, til den europeiske sivilisasjons vugge, for 2500 år siden. Ingen kan gå lei Aten. Kanskje bortsett fra norske universiteter.

Siden 1989, to år etter at hele Akropolis ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1987, har Norge hatt et eget institutt i Aten, finansiert av universitetene i Oslo, Bergen, Tromsø og NTNU i Trondheim. Instituttet forsker på og formidler gresk historie og kultur, samt fungerer som et uformelt sentrum for kunnskapsutveksling mellom Hellas og Norge. Instituttet har også ledet berømte arkeologiske utgravninger, for eksempel på Naxos. Rundt 20 land har tilsvarende institutter i Aten, og de siste årene har land som Polen, Romania og Georgia etablert nye institutter i byen.

I Norge går vi motstrøms. Vi vurderer å legge vårt ned.

Bakgrunnen er at Universitetet i Tromsø gikk ut av samarbeidet ved nyttår og NTNU gjør det samme fra neste år. Dermed sitter universitetene i Bergen og Oslo igjen med hele regninga. Som de ikke vil ta. Valget er dermed tilsynelatende enkelt: Enten reduseres stab og aktivitet betydelig, eller så legges instituttet ned. Begge deler vil være dramatisk.

Ikke bare vil Norge bli avskåret fra å drive arkeologisk forskning i Hellas, men vi mister kontakt med ideene Europa er bygget på. Det går en nokså rett linje fra akademiet Platon grunnla i Aten 385 før vår tidsregning til det moderne universitetet. Fjerner man gamle grekere som Sokrates, Herodot og Hippokrates fra (ut-) dannelsen, står man tilbake med et hus uten grunnmur, bygget på sandgrunn. Og ikke bare det: Athen-instituttet er Norges eneste akademiske institutt i det østlige Middelhavsområdet, det betyr at man der – lettere enn i Oslo – kan studere den politiske utviklingen i Midtøsten og andre brennbare temaer i vår tid, som asyl og innvandring. Det finnes allerede et felles migrasjons-forskernettverk mellom instituttene i Aten. Ved å legge ned instituttet, sier universitetene at Aten ikke er viktig – og da har de langt på vei gjort seg selv uviktige.

Den mulige nedleggelsen er tegn på en mer urovekkende utvikling i akademia og i samfunnet for øvrig, der humanistiske fag som filosofi og litteratur blir betraktet som mindre verdt enn for eksempel matte og naturvitenskap. Alt som ikke kan måles og telles, er unyttig og ubrukelig. Instituttet i Aten kan verken tilby tellekantpoeng eller motta offentlige forskningsmidler, og dermed passer det ikke inn i dagens markedsorienterte universitetssystem. Når universitetene skal ligne mer og mer på bedrifter, har de ikke råd til å drive med aktiviteter som ikke har åpenbar nytteverdi for samfunnet eller gir økonomisk uttelling. Vil man lære om galskapens og ekstasens plass i antikken, får man altså heller bestille seg en guidet omvisningstur i Dionysosteateret i skråningen nedenfor Akropolis.

Lykke er verken nytelse, rikdom eller ære, det er å lykkes som menneske, og vår lykke forutsetter at vi bruker vår fornuft og at vi stadig søker ny kunnskap om verden og oss selv, i det tempo og i den form som passer hver enkelt best, som Aristoteles lærte oss – i Aten.

4,7 millioner kroner i året er ikke en ubetydelig sum for to universiteter, men det er lommerusk for staten. Instituttet i Aten brukes allerede flittig av andre institusjoner i Norge, som Norsk Maritimt Museum. De andre landenes institutter i Aten er helt eller delvis finansiert av staten. Kulturminister Trine Skei Grande og forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø burde sette seg på første fly til Aten og besøke instituttet, og etterpå kan de to Venstre-politikerne krangle om hvem som skal få æren av å redde det. Rett handling bunner i rett innsikt og rett innsikt fører til lykke, som de gamle greske filosofene ville sagt det.

Neste år fyller instituttet 30 år. Det ville vært en norsk tragedie om jubileet ble brukt til å legge det ned. Aten er kommet for å bli og vi trenger byens visdom – kanskje mer enn noen gang.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!