Debatt

En fatal skilsmisse

Venstresida må skille seg fra Hillary, ikke fra folk.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Om få dager vil han som i Norge omtales som «USAs kuleste/beste president ever» erstattes av en som framstår for halve verden som den verst tenkelige.

Det er allerede sagt altfor mye om det amerikanske valget i Norge. Stadig flere av de som lever av å skrive og mene noe om politikk i landet vårt ser ut til å legge mer av den politiske identiteten sin i forholdet mellom republikanere og demokrater i USA enn de gjør i kommunereformen i Norge. Det amerikanske valget har blitt snakkeklassens realityshow, med mulighet for egen deltagelse om du har råd til flybillett til New York.

Det er altså lite fristende å legge på flere vers i den allerede altfor lange sangen om Trump og Clinton. Men jeg er for bekymra til å klare å la være. Som mange andre er jeg bekymra for hva det betyr at verdens eneste supermakt, og vår militære ledestjerne og eneste autoritet, skal ledes av en mann som ikke ser ut til å bry seg om hverken faktiske forhold eller hva han sjøl sa for to timer siden. Men det er faktisk ikke det som plager meg mest.

Å hevde at Barack Obama har vært USAs beste president gjennom tidene, er først og fremst et uttrykk for en tro på at politikk dreier seg om framtoning og symboler. Mens presidenter som Roosevelt og Eisenhover gjennomførte store politiske programmer og skapte grunnlaget for det amerikanske samfunnet slik vi kjenner det, er Obamas politiske arv først og fremst en rasert helsereform og overgangen til dronekrig.

Valget av en svart mann, en sympatisk mann og en etter alle solemerker intelligent mann til president har hatt stor symbolsk betydning. Men det har ikke endra USA. Det siste presidentvalget skulle vel være det aller klareste beviset på det. Og det synes allerede glemt at Trump, som er en potensiell katastrofe, faktisk blei hardest utfordra av kandidater som sto enda tettere på den kontrafaktiske amerikanske tea-party bevegelsen enn ham selv.

Mine afrikanske venner i USA er nå så urolige og provoserte at de vurderer å flytte fra landet. De vet at ikke alle som stemte på Trump er rasister, men det de med rette ikke klarer å fri seg fra, er tanken om at deres hvite naboer, mannen og kvinnen i gata, i nabolaget, syns Trumps rasisme og kvinneforakt betyr så lite at de var villige til å overse det. Hva betyr mitt liv for dem, hva er jeg verdt for dem, spør mine venner seg.

Det kan se ut som altfor mange av det vi i Norge kaller vanlige folk, som Bernie Sanders kalte den alminnelige middelklassen og som en gang gikk under navnet arbeiderne, var så forbanna på Washington, på eliten, på de utdanna velformulerte demokratene fra øst og vestkysten, at de stemte på republikanerne uansett.

Men motstykket til dette, er det alle tilhengerne av Obama og Clinton ser ut til å overse, eller kanskje ikke engang se. De voksende klasseskillene i USA og Europa. Følelsen en stadig større del av befolkningen har av å være forlatt av sine ledere. Følelsen av at identiteten og stoltheten er tatt fra dem.

Bill Clinton, Tony Blair, Barack Obama, Hillary Clinton og Jens Stoltenberg har alle det til felles at de har alliert seg med finanseliten. Med kapitalen, med markedet og med nyliberalismen. De har forsvart minoriteter, de har slåss for kvinners retter, mot rasisme, for friere innvandring, for toleranse i egne land. Men de har samtidig ikke bare tillatt, de har styrket og bygd en politikk som har skapt stadig større forskjeller i disse landene.

Hva er det de, hva er det vi, i den delen av verdens befolkning som nyter mest godt av globaliseringen er villige til å overse. Vi kan kjempe til døden for retten til selvbestemt abort, men hva gjør vi når pensjonsreformen i Norge gir en norsk elektriker mindre enn 40 % av lønna si i pensjon? Hva gjør vi når EUs politikk for stadig dypere integrering og arbeidsvandring halverer lønna til engelske bygningsarbeidere. Hva gjør vi når nesten halve USA opplever at politikken er så uvesentlig for deres liv at de ikke stemmer?

Så lenge vi fortsetter å rope på Hillary, å fordømme Brexit og tro at det er rasisme aleine som driver folk over til høyrepopulismen i Norge og Europa, så gjør vi det samme som Trumpvelgerne har gjort i møte med rasismen. Vi lukker øynene, vi overser det. Og da overser vi det folket som en gang var grunnlaget for venstresidas politikk.

Den vellykka formelen for sosial framgang i Vesten de siste hundreårene har vært en åpen allianse mellom arbeiderbevegelsen og intellektuelle som til sammen har utgjort en kraft for både økonomisk framgang for vanlige folk og progressiv verdikamp for likestilling og frihet. Denne alliansen er i ferd med å gå mot skilsmisse i hele Vesten. Den intellektuelle venstresida danser mer og mer med den intellektuelle høyresida og finanseliten, med Clintoner, og vanlige folk søker mot trumpistiske høyrepartier. Og i møtet med dette er fordømmelse og fordummelse altfor ofte de intellektuelles svar.

I realiteten er det ikke folket som nå må flytte seg for å gjenopprette alliansen. Vanlige folks holdninger til kvinnefrigjøring, til homofile, ja sjøl til innvandring har flytta seg milevis på få tiår. I riktig retning. Men i den samme perioden har verdikjempernes interesse for vanlige folk heller blitt mindre. Det er den intellektuelle venstresida som har utspillet. I USA, i Norge og Europa. Hvis man ikke er villig til å gi opp folk som Hillary Clinton, EUs integrasjonsprosjekt og liberalismen som alliansepartnere, ser jeg ingen måte man kan gjenopprette en slagkraftig sosial bevegelse igjen. Det bekymrer meg mest.

Mer fra: Debatt