De fleste av oss vet i dag hva vi skal gjøre i morgen. Morgendagen er allerede levd. Gjøremålene planlegges. Vi skriver dem opp på et ark, en post it-lapp, et notat på telefonen. Eller vi lager en mental huskelapp. Siden alt planlegges på forhånd, blir vi ofte ambisiøse, heller to ting for mye enn en aktivitet for lite.
Jeg er forfatter. For å klare å skrive en roman, er de fleste avhengig av rutiner. For meg betyr det å koke en liter kaffe og skrive 1000 ord hver dag. Så skal jeg ha en pause der jeg trener for å nullstille hodet. Helst bør jeg lese litt i en bok også. Leiligheten skal kanskje støvsuges. Mat må handles inn. Så var det blomstene, jeg burde ha byttet dem ut med kaktuser for å slippe. Skulle jeg tatt kontakt med en gammel venn? Ringe bestefar? Besøke min syke pappa? Og nå er det lenge siden jeg har hatt sex (sto det ikke noe i VG om minst én gang i uka?).
Burde jeg sette opp tid til å være spontan? Planlegge å være til stede i hverdagen? Ferien nærmer seg, og den må bli bra. Jeg må i hvert fall researche lunsjsteder og restauranter så jeg ikke kaster vekk tiden. På ferie har jeg også en to do-liste.
Jeg krysser av så mange punkter som mulig mens jeg venter på natten. Listen gjenskaper seg selv mens jeg sover.
Jeg har en liste for dagen som kommer. For uken som følger. For året. Jeg har en bucketlist over alle steder jeg vil se i løpet av livet. Hvor jeg bør være økonomisk om ti år. Hvor jeg helst vil bo. Når jeg skal få mitt første barn, og alt jeg må gjøre før livet slik jeg kjenner det, er over.
På to do-listen setter vi aldri opp hyggelige aktiviteter. I hvert fall forsvinner gleden når de står der blant alt det andre. Punktene som hakes av tar aldri slutt, av og til føles det som en kamp. Jeg vet ikke helt hvem jeg slåss mot.
Hva skjer når listen blir for lang? Når punktene blir flere enn dagens timer? Når natten kommer er de ord som ikke er streket over, gjøremål som plager deg mens du sover. Du krysset oss ikke ut, vi er fortsatt her i morgen.
Problemet når to do-listen blir for lang over lang tid, er at du ikke klarer å checke av et eneste punkt. Du stirrer tomt ut i lufta og tapte kampen.
I det siste har jeg begynt å rive listen i to. Jeg skriver 500 ord hver dag, og jeg kjøper heller Pizza Mozzarella fra Dr. Oetker enn å lage den jævla deigen selv. Jeg godtar at jeg ikke kan være venn med alle. Jeg må velge, og jeg må velge bort. Å surre rundt uten mål og mening, er noe av det sunneste jeg kan gjøre. En støvete leilighet kan være et lykkelig hjem.
Vi bør planlegge å ha mindre å gjøre. Selv et A4-liv som er bygget opp av vaner, har behov for spontanitet, at du har øyeblikk der du bestemmer her og nå hva du vil bruke tiden til.
Livet er mer enn en liste over fornuftige ting å gjøre.