Den tidligere presidenten i Europaparlamentet skiftet over til tysk politikk sist høst. Mange så da muligheten for at han kunne bli sosialdemokratenes kanslerkandidat ved valget 24. september. Men de siste ukene har partileder Sigmar Gabriel gitt klare signaler om at han selv ville stille som toppkandidat for det sosialdemokratiske partiet SPD. Det kom derfor som en overraskelse, også for de andre partitoppene, da Gabriel denne uka kunngjorde at han trekker seg, og at SPDs landsstyre søndag skal utpeke Martin Schulz som kanslerkandidat. På et ekstraordinært landsmøte i mars blir Schulz også foreslått som ny partileder.
Da den første irritasjonen over å ha blitt holdt utenfor hadde lagt seg, reagerte man med lettelse både i partiledelsen og i fraksjonen i Forbundsdagen. Sigmar Gabriel har vært uforutsigbar, og har kjørt sitt eget løp uten å rådføre seg med andre enn sin egen lille krets. Det er sagt at Gabriel aldri om kvelden vet hva Sigmar vil mene morgenen etter. Som økonomiminister og visekansler har han også vært tett knyttet opp til den politikk regjeringen har ført under ledelse av Angela Merkel. Det ville skapt betydelige problemer når man skal ut i en offensiv valgkamp.
Martin Schulz har hatt hele sin karriere i Europaparlamentet siden han ble valgt inn i 1994. Han var en lang periode fraksjonsleder for den sosialdemokratiske gruppen, før han i 2012 ble valgt til president. Som president har han vært meget respektert, og har klart å gi parlamentet en langt sterkere stilling med større innflytelse innenfor EU enn tidligere. I den kommende valgkampen er hans bakgrunn både en svakhet og en styrke. Schulz mangler innenrikspolitisk erfaring. Han kjenner ikke irrgangene og intrigene i det politiske livet i Berlin. På den annen side har han betydelig utenrikspolitisk ekspertise. Ikke så dumt i en tid der saker som flyktningpolitikk, finanskrise, eurokrise, grensesprengende arbeidsløshet, forholdet til Russland og stor uro innad i EU blir viktige temaer. Schulz kan skåre på sin evne til å kommunisere, på troverdighet og på sine talegaver. Det er uhyre viktig i et land der store valgmøter i gigantiske idrettshaller fortsatt er en viktig del av valgkampen.
Talen Martin Schulz skal holde til landsstyret søndag blir imøtesett med stor spenning. Et viktig spørsmål er hvem han ønsker å samarbeide med. Både i SPD og i Merkels kristeligdemokratiske parti CDU er det et sterkt ønske om å skrinlegge storkoalisjonen. Den ble de tvunget inn i fordi det tyske politiske systemet ikke tillater mindretallsregjeringer. Teoretisk er det mulig, men etter erfaringene fra mellomkrigstidens ustabile Weimarrepublikk, ble det i grunnloven lagt inn så mange hindringer at en regjering i praksis må ha et etablert flertall i Forbundsdagen. I den sittende Forbundsdagen er det faktisk rød-grønt flertall. Rød-grønt om man teller med mandatene til venstrepartiet Die Linke. Men fordi ingen ville samarbeide med Die Linke, ble SPD og CDU tvunget inn i en storkoalisjon.
Det har vært signaler om økt vilje til samarbeid med Die Linke. På delstatsnivå har det vært etablert flere vellykkede koalisjoner der Die Linke er med, senest i Berlin i fjor høst. Spørsmålet er om Die Linke i rikspolitikken er villig til å oppgi posisjonen som et utenforstående protestparti. Den toneangivende i partiet er gammelmarxisten Sahra Wagenknecht, som har uttalt at kompromiss er nederlag. For Martin Schulz blir det en stor utfordring å skulle bygge en bru over til henne, om han i det hele tatt ønsker å prøve.
Få tror at SPD får noen mulighet til å danne regjering etter valget. Til det er avstanden til CDU for stor. SPD har falt til en oppslutning på rundt 20 prosent. CDU ligger stabilt på rundt 35 prosent. I regjering har SPD ikke gjort noen dårlig jobb, med gjennomslag på viktige områder som minstelønn og pensjonsalder. Man har også fått kjempet gjennom at sosialdemokraten Frank Walter Steinmeier 12. februar blir valgt til tysk president. Men SPD har høstet få frukter som juniorpartner i Merkels regjering, de fruktene har Angela Merkel beholdt for seg selv. I en tid med økende internasjonal usikkerhet, Trump i USA og Brexit, gir det også Merkel stor styrke at tyskere gjerne velger det trygge.
På CDUs landsmøte i desember ble Angela Merkel tvunget til å legge kursen mer mot høyre. Det kan gi Martin Schulz større spillerom i sentrum. I det minste slik at han kan hente nok stemmer til å unngå den totale ydmykelse. For Schulz er det en viktig oppgave å gjenreise SPD og å gi partiet stoltheten tilbake. Det kan også gjøres gjennom en kraftfull opptreden i en periode i opposisjon.