Debatt

En egoistisk støtte til alle skeive

Hvordan er det der ute på fortauene, der folk går og leier – på skolene, i lunsjrommet, ved bardisken?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hva sier du til sønnen din? Til dattera di? Og hva om barnet ditt er hverken eller, det vil si snarere både og?

– Vi har fått høre av folk at de ikke liker å se et lesbisk par. Vi kan få tilbud av seksuell art også. Fra menn som tenker at «lesber, de...».

Helene og Marte skulle gifte seg. Reportasjen som sto på trykk i Drammens Tidende etter at jeg som reporter fulgte dem i fem uker før de sto brud med hverandre, var først og fremst full av hektisk glede og kjolestress. Men intervjuene med paret inneholdt også såre øyeblikk: De beskrev hvilke blikk de kunne få på gata, på bussen, og at de hadde blitt avvist av huseiere som sa at de ikke leier ut til homofile. At noen menn definerte legningen deres ut i fra et syn på kvinner som noen som oppfyller en manns fantasi.

– Jeg vil ikke at det skal være sånn her i Drammen, sa Marte til meg.

Spol fire år fram, og et par unge som orker å engasjere seg for lesbisk, homofil, bifil og transungdom, gjennom Skeiv Ungdom, er de eneste i distriktet som tør stå fram med lignende historier på vegne av lokal ungdom. På forsida av Fremtiden i forrige måned er de sitert: «vi kan ikke godta at det skal være så skummelt å skille seg ut, ikke i Norge i 2018.» Pernille og Abas, begge i videregående-alder, forteller hvordan skolehverdag, familie og bekjente setter opp stengsler for unge som først og fremst trenger rom til å være dem de er. Dem de er født til å være, dem de velger å leve ut selv. Og som kunne vært en bitteliten brikke i å bygge de rommene vi alle beveger oss i, større.

For mitt anliggende i dag er egentlig ikke i hovedsak homokamp. Om jeg skal være helt ærlig. Målet mitt er mer egoistisk. For: jeg er mamma med husplikter, men har mest lyst til å kaste oppvaskkosten i veggen og la hybelkaniner være hybelkaniner mesteparten av tida. Hvem har gjort de beste, frigjørende karikaturene på hemmafruene? Jo, homofile dragqueens.

Jeg er feminist med en solidaritet for alle som opplever partnervold, som må bryte ut av forhold for å finne seg sjøl og å føle seg fri. Hvem har den ultimate overlevelses-låta? Jo, homoikonet Gloria Gaynor i «I Will Survive».

Jeg har behov for ro, rom og rammer til å uttrykke meg, uavhengig av hva maktmenn (og deres moralvoktere iblant kvinnene) i tusenvis av år har ment bør være min rolle. Og hvem var blant de første til å si «fuck forventningene, følg ditt hjerte»? OK, hun sa det på gresk og først og fremst om kjærlighet, men det befriende hos dikteren Sapfo kan overføres til mange sider av livet. Visstnok skal hennes syn på kjærlighet og forelskelse i personer framfor kjønn ligne på Sokrates sitt. Og Sokrates er frigjøringsikonet framfor noen: Still spørsmål ved alt. Finn sannheten. Og: Hvordan skal vi leve? Tilsynelatende panfilt, om du vil følge Sokrates.

Og hvilken popmogul sa «I’m a gay guy trapped in a woman’s body» (ja, jeg måtte visst vikle inn et sitat av Madonna i dag også.) Homoikonet, men erkehetero Madonna, som er i godt selskap med Iggy Pop, David Bowie, Grace Jones … med flere, som manifestert frihet og meg først – kjønn seinere.

Kjenner jeg langt inn i årene hvordan det er å bli diskriminert som homo/bi/trans i dag? Nei. Jeg vil aldri måtte ta den kampen for å redde min egen helse. Men jeg kan benytte mulighetene som dukker opp i hverdagen for å vise solidaritet. Jeg kan også insistere på at barna våre skal få starte livet sitt med at noen er gutter som liker gutter og noen er jenter som liker jenter, og noen er kombinasjoner av alt dette. Du er du og du duger. Og hvis jeg som medborger gir deg rom til å leve ditt liv, minker til og med faren for at du utvikler syke undertrykkingsmekansimer. Mekanismer som i neste ledd kan skade både deg og andre rundt deg.

Jeg må kanskje ile til og si at de skeives kamp for økt respekt og rettigheter er viktig nok i seg sjøl, altså. Deres rettigheter handler ikke om at majoriteten skal ha det bedre med seg sjøl. Og jeg smykker meg ikke med skeive forbilder som en annen eksotiserende popkulturell faghag. Derimot inspireres jeg jo av folk som går den veien de trenger for å få sagt det de trenger å si. Men jeg vil altså samtidig peke på hvordan vi alle tjener på toleranse, framfor å tråkke rundt i ei søle av begrensende skuling.

I hele mitt yrkesaktige liv i byer som Oslo, Trondheim og Berlin liv har jeg vært vant til å skrive om homofile poptekster, snakke om homokamp over lunsjbordene, og diskutere kunst med dragqueens. I Drammen savner jeg dem. Lokale partigrupper drar gjerne til hovedstaden for å gå i Pride-paraden, men her i Drammen glimrer homokampen med sitt fravær. Det vil si: den har så vidt jeg kan se, ikke vokst seg levedyktig nok til å synes veldig godt.

Noen ganger blir jeg bare svimmel av kjønnsdiskusjoner. Av hvor fort den ene assosiasjonen tar den andre og blir en smørje av forventninger, kryssende, knusende, innfridde og uinnfridde. Innimellom dundrer en gigantisk board av en sjåvinistisk reklame eller et sett av hersketeknikker inn i synsfeltet og tar fra meg gangsynet. Da må jeg møysommelig plukke opp verktøyene for å scanne omverdenen. Avkle strukturene som holder mange av oss tilbake. Det hadde hjulpet med et dansegulv med hundre transer – som danset sammen med hundre tolerante heterofile.

Mer fra: Debatt