ANNONSE
TEGNING: SIRI DOKKEN

TEGNING: SIRI DOKKEN

Vis bildetekst

En Donald-historie

Det har sjelden vært så god grunn til å si det som i dag: Vel overstått.

365 døgn har passert. Verden eksisterer fortsatt. På dagen og timen ett år etter at Donald Trump la sine små fingre på bibelen og lot seg sverge inn som USAs 45. president, kan vi konstatere at apokalypsen lar vente på seg.

Innsettelsen 20. januar i fjor framsto som uvirkelig. Depresjonen fra 9. november satt fortsatt i. Hvordan kunne den kompetente, godt forberedte dama tape mot den løgnaktige og klåfingra mannen? I desperate forsøk på å trøste oss selv, pekte flere på at Trumps presidentskap var så ille og provoserende at det kunne komme til å vekke til live kraftige motreaksjoner og skape ny fart i den internasjonale kvinnekampen. I dag er det ventet at millioner av kvinner verden over nok en gang kommer til å samle seg i rekordstore demonstrasjonstog, ett år etter Women’s march i fjor. Da en løgnaktig, kvinneforaktende overgriper inntok Det hvite hus, var det plutselig bare nok. Så evig nok. Det går en linje fra Trumps maktovertakelse til høstens metoo-revolusjon.

Metoo er en naturlig forlengelse av en kvinnefrigjøring som har pågått kontinuerlig i mange tiår. Men den er samtidig grunnleggende annerledes. Mange av de tidligere feministiske seirene har dreid seg om formelle endringer. Stemmeretten i 1913, for eksempel. Eller 70-tallets viktige gjennomslag som retten til fri abort og statsfeminismens kjønnskvotering og barnehageutbygging. Disse endringene var også forankret i brede, folkelige bevegelser. Men metoo handler ikke om lovendringer. Det handler om kulturendringer, om å flytte mangelen på aksept for trakassering og overgrep fra delvis sovende lover og inn i hodene på folk. Det er i ferd med å lykkes. Og når det har skjedd, finnes det ingen vei tilbake.

Noen har skjønt dette. Andre har det ikke. Hvorvidt ledere tar inn over seg alvoret som ligger i de sakene som nå dukker opp, har ingenting med deres kjønn å gjøre. Mens Høyre-leder Erna Solberg og Frp-leder Siv Jensen forsøker seg med gårsdagens svar på nåtidas utfordringer, forsto én norsk politiker intuitivt at dette ikke holder lenger. I Ap har Hadia Tajik brutt uskrevne regler og uforbeholdent tatt ofrenes parti i møte med kvinner som varslet om trakassering fra hennes nestlederkollega Trond Giske. Det var et høyt spill hun lett kunne ha tapt. Siv Jensen og Erna Solberg følger PR-håndboka fra en svunnen tid.

Erna Solberg sier hun ikke visste noe om Kristian Tonning Riises gjentatte overgrep, annet enn at det dreide seg om fyll og det hun kaller «aggressiv sjekking». Det er umulig å forstå hvorfor statsministeren ikke syntes det var et alvorlig problem. Til tross for at flere fylkeslag i Unge Høyre satte vakt på ham når han kom på besøk og til tross for at Unge Høyres generalsekretær skal ha varslet Høyre sentralt, gikk ikke alarmen. Erna Solbergs første reaksjon da saken sprakk var å være bekymret for partiet, ikke ofrene.

Siv Jensen avviser ikke at hun ble varslet om Ulf Leirstein. Hun kan bare ikke huske det, sier hun, og velger å kommentere saken med First House-jibberish – en tragikomisk og utmattende repetisjon av innholdsløse talepunkter. Hvis hun ikke husker at hun fikk vite at en betrodd folkevalgt sendte sms-er om at han ønsket å ha trekantsex med barn – da har Jensen virkelig veldig dårlig hukommelse. Så dårlig at det er grunn til stor bekymring.

Man tar seg i å lure på om Høyre og Frp har hatt en strategi som går ut på at partilederen ikke skal vite om slike saker. Dermed kan toppsjefen bedrive det vi kaller troverdig benektelse. Strategien har muligens fungert i Høyre. I Frp har den ikke det. Der sier tidligere stortingsrepresentant Jon Jæger Gåsvatn at Jensen avbrøt ham med ordene «jo mindre jeg vet, jo bedre» da han ville varsle. Et sånt utsagn kommer man med hvis og bare hvis man setter hensynet til sin egen posisjon foran hensynet til ofrene. Det er i tilfelle ikke første gang.

I 2000 ble en 16 år gammel jente funnet forkommen, med skjørtet nede på knærne, i en hotellkorridor på FpUs landsmøtehotell i Langesund. Siden forklarte hun at Frps nestleder Terje Søviknes hadde skjenket henne «dritings». Han inviterte på nachspiel, men fikk henne i stedet inn på hotellrommet sitt under påskudd om at han skulle hente noe. Der hadde han sex med henne. Da han var ferdig, heiv hun på seg klærne og sprang ut. Søviknes nektet for å ha skjenket henne, men har innrømmet at han hadde sex med henne.

Dette visste Siv Jensen. Men hun lot som hun ikke gjorde det. Hun gråt på TV og sto skulder ved skulder med sin nestlederkollega da han nektet for alt. Siden viste det seg at Jensen hadde løyet både om saken og sin egen rolle.

Denne ukas utvidelse av regjeringen var en gyllen anledning for Solberg og Jensen til å rette opp gamle feil og vise at man tok metoo på alvor. Man kunne luket ut den voldsdømte fiskeriministeren. Man kunne sagt til oljeministeren at hans tid er over. Det skjedde ikke. I stedet tyder oppførselen til regjeringens to fremste politikere på at de har lært veldig lite av gamle feil.

Det spørsmålet Siv Jensen bør stille seg selv, er om Frp har tatt varig skade av å la hensynet til partiledelsen gå foran hensynet til offeret den gangen for 17 år siden. Og ikke minst hvordan det må føles for ofrene i Leirsteinsaken når hun tar så lett på varsler om det de har blitt utsatt for at hun enten ikke husker det, ikke har villet høre om det eller bare later som hun ikke vet.

Vi må holde ut tre år til med Donald Trump. Men vi trenger ikke å ha en eneste dag til med bagatellisering av overgrep i politiske partier.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!