Strømsø Torg 2012: En sjelden headliner på drammensfestivalen Elvefestivalen som har truffet meg 100 prosent, gikk på. En atletisk alen av svenske, seige muskler sparket seg inn på scenen. Et par sto og håpet på «Dancehall Queen». Og alle håpet på en av hitene fra trippelalbumet hennes, eller en av de store hitene hun har laget med Röyksopp.
Robyn har en egen appell. Jeg ser det hver gang de strømmer fram fra hjørnene, på en bar i byen: noen hører de første, knatrende elektrobitene i «Dancing on my own». Alle synger med på det ensomme refrenget, kanskje løfter de en finger for å treffe den elektriske «kastanjetten» i lufta. De kjenner på en hjertesorg de alltid bærer med seg, men bygges opp av låtas underliggende «vær sterk, kjenn deg sjøl»-ethos. I alle fall ser det slik ut fra det hjørnet i Tollbugata som DJ-boden kan være. Etter å ha begynt å ta noen spillejobber i Drammen, som den som velger ut musikken når folk er ute for å avreagere hverdagen, har jeg fått det bekrefta: Med samme effekt som Cindy Lauper på 80-tallet (Girls just wanna ...) dytter hun jenteerfaringer på oss i en innpakning som er perfekt for mange på gulvet.
I forbindelse med at denne svenske popinnovatøren nå har laget nytt album (hør de første singlene her), er det mange medier og musikkelskere som snakker om at det er åtte år siden sist. Vitterlig har Robyn laget ting og gitt ut singler, samarbeid, en EP, her og der underveis. Men historiene om hva hun har bedrevet siden trippelmesterverket «Body Talk», handler like mye om sorg. Barndomstraumer, langvarig terapi, selvrefleksjon. Tap av noen som sto henne nær.
Lena Dunham (hoveddame bak og i TV-serien «Girls»), reportasjelederen i avisa, bestevenninner, Urix-programledere, homoaktivister … Alle smarte folk jeg kjenner elsker Robyn. Et av mine gøyeste starstruck-øyeblikk var da Robyn var en av DJ-ene på en lukket fest jeg var på. Like mye som å spille, danset hun: Tightskledde legger i stadig bevegelse. En DJ som danser så mye selv … Om man skulle prøve å si noe kategorisk om kvinner når de DJ-er, er det at vi danser mer enn mennene. Om vi er født sånn eller blitt sånn er ikke poenget, det er dessuten vanskelig å blinke ut klare årsakssammenhenger om kjønn, så la oss bare være enige om at flere av jentene datt i dansegryta da vi var små. Noen bestemmer seg for å trene, jobbe med eliksiren vi fikk inn gjennom porene, til å bli mer enn bare bevegelser vi kaster ut. I en dokumentar jeg så om Robyn dukket popartistens danselærer opp. Danselæreren lærer henne egentlig ingenting nytt. Hun bare tar tak i hvordan Robyn selv tulledanser på kjøkkenet, og viser henne hvordan hun kan gjenta og forsterke bevegelsene, og slik understreker sin egen personlighet. Det er ikke jug, når bevegelsene på scenen bygger på dine egne. En gang så jeg Robyn bevege seg til sin egen låt, midtveis i en konsert: scenenummeret besto først og fremst av å gå, spisende på en banan. Gjennom hele låta.
New York Times skrev nylig en lengre reportasje om popstjerna, med en overskrift som sier at hun «har danset seg tilbake fra mørket». Avisa har nok ment tittelen billedlig, men jeg ser ikke bort fra at dans har vært avgjørende for henne, i tillegg til psykoterapien. Og samtidig beskriver avisa i New York hvilket forhold Robyn har til klubbmusikk, den som lages for å bevege kroppen din, lenge, og dens meditative funksjon: «Klubbmusikk lærte meg så mye om meg selv.» «Om å ha tålmod, eller å sette pris på en annerledes måte å ta inn livet.» I intervjuet beskriver hun forskjellen fra popmusikk; technoen er hypnotisk. Den stopper tida. «Jeg tenker ikke engang på hvor jeg er når jeg hører musikk som dét. Det er den high jeg ønsker. Det er hva jeg trenger,» beskriver hun.
Denne sommeren har jeg sjøl funnet fram igjen minimalistisk organiserte sekvenser full av bråk, beats og beinhard repetisjon. Og jeg kjenner jeg meg sånn igjen i Robyns beskrivelser over her. Jeg trenger ikke være på technoklubb, jeg kan like gjerne miste meg sjøl til musikken hjemme i stua med Danvik-trærne vaiende utenfor, før sjuåringen kommer hjem fra fotballtrening.
Robyn vokste opp på teater og som tenåringsstjerne. Hun har et smart forhold til tid, og hun har blant annet uttalt at hun trengte en godt voksen terapeut (70 +) i livet sitt. Som barn måtte hun ta voksne avgjørelser knytta til egen karriere. På den andre sida briljerer hun i sjangre som i mange tiår har vært knyttet til øyeblikkets nytelse, overfladiskhet, sjangre som hittil har vært knytta til ungdom. Dobbeltheten i det appellerer til hele kroppen min, og da inkluderer jeg det tenkende, godt voksne hodet mitt som innimellom har behov for avstressing. På jobb omgås jeg ofte dansere og dansepedagoger, og vi snakker om forskerfunnene om at dans forynger. Det er rent medisinsk: pensjonister som danser regelmessig, har høyere forekomst av lykkehormoner i hjernen. De kan få stagget revmatismeplager. Blant annet.
Treffes vi på byen og jeg bestemmer musikken som spilles, blir det nok en Robyn-låt eller to igjen. Kanskje en fra den nye plata hennes som kommer nå straks. Treffer du meg på aldersheimen, 70+, er det nok fortsatt med en spilleliste med Robyns låter, samt noen beinharde technobangers.