Riksrevisjonen er det kontoret i Norge som skal passe på at departementene følger opp Stortingets vedtak, og at regjeringen bruker og forvalter penger slik Stortinget har bestemt.
Helt i det stille har Riksrevisjonen vokst til å bli en byråkratisk mastodont. Det jobber i dag rundt 500 personer med kontroll og revisjon i Riksrevisjonen. Det er flere ansatte i Riksrevisjonen enn i hele Kunnskapsdepartementet og hele Olje- og energidepartementet til sammen, to av de største fagdepartementene vi har. Det er i dag én ansatt i Riksrevisjonen per åtte departementsansatte. Til sammenligning har barnehagene i dag krav om én pedagog per ni småbarn. De siste 15 årene har Riksrevisjonen vokst med 25 prosent. Til sammenligning har alle departementene samlet vokst med åtte prosent.
Hvordan kan dette skje? Hvem fører kontroll med at ikke kontrollvirksomheten vokser oss over hodet?
Veksten skyldes først og fremst måten midlene til Riksrevisjonen bestemmes på. Riksrevisjonen har en snarvei til budsjettmidler som nesten ingen andre statlige etater har. Det vanlige er at etater og departementer får sine budsjetter vurdert og foreslått av regjeringen, og deretter diskutert og vedtatt av Stortinget, i åpne budsjettinnstillinger hvor partienes vurderinger er synlige. For Riksrevisjonen er det helt annerledes: Det er Stortingets presidentskap, som i lukkede møter, og etter innspill fra Riksrevisjonen, bestemmer hvor mye Riksrevisjonen skal få: Hvert år får presidentskapet en beskjed fra Riksrevisjonen om hvor mye de trenger. Deretter sender presidentskapet en beskjed til regjeringen om hvor mye penger Riksrevisjonen trenger. Så foreslår regjeringen formelt dette beløpet, som Stortinget deretter vedtar.
Derfor er sammensetningen av presidentskapet viktig. Presidentskapet består av seks stortingsrepresentanter, hvor partibakgrunnen deres gjenspeiler partienes størrelse, og hvor lederen er hentet fra det største flertallspartiet. I perioden 2006-2013 har derfor riksrevisor Jørgen Kosmo, tidligere Arbeiderpartistatsråd, kunne gå til lederen av presidentskapet, også han fra Arbeiderpartiet, for å argumentere for mer penger til Riksrevisjonen. Fra 2006 til 2009 var det Kosmos gamle sjef og statsminister Thorbjørn Jagland som var leder av presidentskapet. Fra 2009 til 2013 var det Kosmos partifelle Dag Terje Andersen som var stortingspresident. Det har ikke vært til ulempe at Kosmo selv er tidligere stortingspresident.
Nå som Norge har fått en ny riksrevisor og ny regjering, er vi i samme posisjon, bare med nye navn: I april 2014 kommer tidligere presidentskapsmedlem og tidligere stortingsrepresentant for Høyre i 32 år, nå riksrevisor Per-Kristian Foss, til å gå til sin gamle kollega, stortingspresident Olemic Thommessen fra Høyre, for å fortelle hvor mye penger han trenger for å drive Riksrevisjonen. Og presidentskapet kommer til å gi regjeringen beskjed om hvor mye penger Riksrevisjonen trenger. Regjeringen kommer til å gjøre som presidentskapet sier. Og Stortinget kommer til å gjøre som regjeringen foreslår, som de alltid gjør i denne saken.
Riksrevisjonen sitter i et meget behagelig smørøye. Ingen tør kutte. Fordi et regjeringsparti som går offentlig ut og kutter i Riksrevisjonens budsjetter ville straks bli kritisert og slaktet for å ville unndra seg ubehagelig kontroll. Et slikt kutt gjør et regjeringsparti bare ikke. Et opposisjonsparti vil på sin side heller ikke kutte i Riksrevisjonen - ikke så lenge Riksrevisjonen kontinuerlig bruker 500 statsansatte på å granske deres argeste motstander, den sittende regjeringen. Dette kan ikke fortsette.
Vi kan bare gjette hvor mye ekstra byråkrati Riksrevisjonen skaper, målt opp mot nytten deres. 500 ansatte er kun en del av dette. Hvor mye ekstratid går med i departementene til å følge opp arbeidet med Riksrevisjonen? Hvor mye tid går med til opplæring av ansatte i Riksrevisjonen? Dette går utover tid som skulle vært brukt til å iverksette regjeringens politikk, som er departementenes kjerneoppgave. Hvor mye tid bruker Stortinget på å behandle hver eneste rapport som Riksrevisjonen produserer? Riksrevisjonens aktivitet og omfang burde rett og slett vært revidert, opp mot deres nytte.
Riksrevisjonen bidrar også til å ale fram en type politikere som ikke lenger tør sette djerve mål, som ikke tør å ta store, modige og nødvendige grep, av frykt for å ende under den giljotinen Riksrevisjonen spenner opp i mediene. Nedsiden ved dette er betydelig. Et samfunn uten rom for slark gir oss enda flere grå A4-politikere, og en mindre fargerik og politisert debatt. Vi går mot et gråere samfunn, og det drives fram av den kontroll- og revisjonskulturen Riksrevisjonen står for.
Riksrevisjonen er også en pådriver i en samfunnsutvikling der kun det målbare er viktig, og hvor det som ikke kan måles ikke er viktig. Dette gjør noe med oss som samfunn. Vi ser de samme uttrykkene vokse fram innen helse, skole, politi. Denne trenden gjør noe med det faglige engasjementet for de kontrollerte, deres rammer til å gjøre selvstendige vurderinger, og til å gjøre jobben uten å måtte bekymre seg for at hver detalj skal etterkontrolleres av nitide byråkrater som ikke alltid kjenner saksfeltet, men som har makt til å felle endelig, uimotsigelig dom.
Vi skal fortsatt ha en riksrevisjon. Men Stortinget kommer ikke til å kutte uoppfordret. Derfor bør riksrevisor Per-Kristian Foss i forbindelse med sin aprilhenvendelse til presidentskapet om budsjettet for 2015 gi åpent beskjed om at han ønsker et budsjettkutt på 100-150 stillinger, med forslag til hvilke oppgaver i Riksrevisjonen som kan kuttes tilsvarende. Det vil bringe Riksrevisjonen ned på et mer anstendig omfang, det vil gi departementet mer arbeidsrom til sitt politiske arbeid, og det vil bygge opp under regjeringens ambisjoner om å kutte i statsbyråkratiet.