«Når Arbeiderpartiet snakker ned bemanningsbransjen, stenger partiet veien inn i arbeidslivet for mange», skriver Nina Melsom fra NHO i Dagsavisen 13. juli. Melsom beskriver bemanningsselskapene som en «døråpner» til det norske arbeidslivet, og hevder at alternativet vil være «Nav eller det svarte arbeidsmarkedet».
Det vil være riktigere å beskrive bemanningsselskapene som en dørterskel til arbeidsmarkedet, ja, for mange er de til og med et hinder og en snubletråd. Selv har jeg i mange år jobbet tett på de ansatte i disse selskapene, og sett hvordan særlig utenlandske arbeidere ikke har klart å få regulære, trygge ansettelser. I stedet har de blitt leid ut, år etter år, ofte på dags- eller ukekontrakter. De fleste er blitt utleid med såkalt «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag». Det er en ansettelsesform som i realiteten bare er en endeløs rekke med midlertidige ansettelser – eller for å bruke et vel så dekkende begrep, løsarbeid.
Av samme grunn har mange utleide arbeidere opplevd det å organisere seg som en risikosport. Valgte klubbledere i Fellesforbundet har opplevd å bli sittende på brakkeriggen i måneder og år, uten å få flere oppdrag. De har ikke fått sparken, det har bare blitt stille på telefonen. Det er en lekse flere enn den som blir straffet lærer av. Dette er desto mer alvorlig fordi disse arbeidstakerne har et sterkt behov for den beskyttelsen fagorganisering innebærer. For ikke bare mangler de grunnleggende trygghet for arbeid og inntekt; de er også langt mer utsatt for skader og ulykker.
Problemet med bemanningsselskapene er ikke reelle vikariater for navngitte personer eller sesongarbeid, men at innleie i flere bransjer fortrenger faste ansettelser. Dette rammer rekrutteringen til viktige yrker og fag, og svekker samfunnets samlede kompetanse. Bemanningsselskapene trekker oss i retning av et arbeidsliv som satser mindre på kompetanse, produktivitet og medarbeiderdrevet innovasjon, og gjør det vanskeligere for ungdom å få lærlingplass og fullføre videregående utdanning.
Denne negative utviklingen er ikke begrenset til bygg- og anleggsbransjen, slik Melsom hevder, men det er riktig at det er i denne næringen at den negative utviklingen har gått lengst. Og den fortsetter å gå i gal retning. Ifølge et ferskt notat fra Fafo øker omfanget av utleie, særlig i bygg og anlegg. I samme notat anslås det at hver sjette bygningsarbeider i Oslo nå er innleid.
De siste årene er mye av det viktige arbeidet som må gjøres for å få flere unge inn i arbeid satt bort til bemanningsselskapene. Høyre-Frp-regjeringen har begrunnet dette med at selskapene fungerer som et springbrett inn i ordinært arbeidsliv. De siste årene har jeg selv møtt mange arbeidsløse som forteller at det første de har fått av «veiledning» hos Nav, er en beskjed om at de skal registrere seg som ledige for oppdrag hos diverse bemanningsselskap. Det vitner om lave ambisjoner og ansvarsfraskrivelse. Når et nytt politisk flertall kommer til å avskaffe bransjens løsarbeiderkontrakter og sette alle kluter til for å skape et arbeidsliv basert på faste ansettelser og sterke fagforeninger, vil derfor en viktig del av jobben være å styrke Navs arbeidslivskompetanse, med blant annet karriereveiledning og formidling av arbeidskraft.
Å fremme faste ansettelser er ikke noe som bare kan gjøres gjennom lovveien. Viktigere er det å finne strukturerende tiltak som gjør spillerommet for bransjen mindre, og som fremmer andre måter å konkurrere på enn lavlønnskonkurranse. Det kan for eksempel handle om å stille krav til kompetanse og kvalitet på arbeidet som utføres, slik blant annet byrådet i Oslo nå gjør gjennom den såkalte Oslomodellen. For Arbeiderpartiet er det en selvfølge at slike krav til kvalitet ikke bare skal omfatte det som bygges, men også arbeidsforholdene for dem som bygger. Derfor vil vi regulere bemanningsselskapene langt strengere enn i dag, og sørge for at alle skal ha en mulighet til å komme inn i et trygt arbeidsliv basert på faste ansettelser og sterke parter.