Innlegget er skrevet i samarbeid med Sverre Andersen, vararepresentant for MDG i Nedre Eiker
Utbyggingen av monstercontainerhavn og veiprosjekter som vil gjøre Drammen til et eneste stort, eksospumpende veikryss er saker som engasjerer sterkt i Drammen by. Svelvikveien er en het potet i Svelvik. Her i Nedre Eiker er det liten tvil om at Steinberg-saken er det som har fanget oppmerksomheten til de aller fleste i lang tid.
Vi i MDG har fulgt debatten med bekymring. Diskusjonen skaper store følelser, frontene er steile og argumentene veksler mellom fakta og påstander. Vi har slitt voldsomt med å finne ut hva vi skal mene. Er hensynet til vern av dyrka mark viktigst, eller skal vi prioritere å få folk fortest fram i det nye jernbanenettet? Burde vi stå på barrikadene for at folk på Steinberg skal ha sin egen stasjon, eller bør vi være ansvarlige nok til å avstå fra å legge økt, tung og støyende godstogtrafikk på tvers gjennom et lite lokalsamfunn?
Foreløpig har vi valgt å stemme for Bane Nors foreslåtte søndre trasé. Vi ønsker å understreke at vi synes begge alternativene er dårlige, og har lett med lys og lykte for å se om det finnes andre muligheter som ikke allerede er utforsket og utredet. Nå har vi endelig kommet opp med to forslag som vi mener fortjener å undersøkes nærmere, og som kan ivareta flere av de nevnte behovene på en langt bedre måte enn alternativene som foreligger i dag. Vår interpellasjon blir behandlet i vårens siste kommunestyre på onsdag, med våre to ideer.
Utfordringen med jernbane- og veiutbygging over sårbart våtmark- og jordbruksland, er naturlig nok ikke en unik utfordring for oss her i Norge. Kampen om jordvern kjempes stadig mer desperat verden over, i takt med økende transportbehov for en voksende global befolkning. Den negative Co2-effekten ved å ødelegge dyrka mark er enorm og har blitt en av verdens største klimatrusler. Og den norske matjorda er under sterkt press. Derfor ble vi glade for å finne eksempler fra Portugal, Italia, USA, Kina, Tibet, Tyskland, Argentina og mange andre land hvor jernbane har blitt bygd i bro på pilarer, nettopp for å unngå dyrket mark og våtmark. Ved å heve jernbanen opp over bakken på fortrinnsvis på stålpilarer vil vi redde store deler av jordbrukslandet og gjøre videre landbruksdrift mulig. Det portugisiske firmaet Arito er et eksempel på en ledende aktør innen dette feltet. Besøk gjerne deres hjemmeside for å se en lang rekke prosjekter som har bidratt til å redde mye våtmark og dyrka mark i Portugal. Quinghai-Tibet-jernbanen er et akvadukt som har blitt bygget over vanskelige områder i Tibet, Tren A Las Nubes i Argentina har gjort det samme for å sikre naturen i Salta-provinsen, og her i Europa er jernbanen mellom Viareggio og Firenze et godt eksempel. Det er også mulig å la seg inspirere av andre prosjekter og supplere broene med sykkel- og gangveier, slik de blant annet har gjort på The High Line i Manhattan, eller gjøre det til en totalopplevelse som Seattle Center Monorail og deler av banen i Berlin er eksempler på. Regionalt sett kan det bli et spennende destinasjonsprosjekt!
En annen, og muligens enda bedre løsning, er å grave jernbanen ned i tunnel. Spunte og grave og legge lokk er muligens også en billigere løsning enn å bygge bro. Miljøeffekten er sannsynligvis også sterkere – både med hensyn til materialer, dyrket mark, støy og visuelt. Fredrikstad er i full gang med å utrede mulighetene for å legge dobbeltspor i tunnel under byen, nettopp av hensyn til matjorda. I nabokommunen Råde har også noe liknende vært foreslått. Grunnforholdene i Fredrikstad (Glomma) og langs Drammenselva er sammenlignbare.
Og hold dere fast – det finnes også eksempel på et tilsvarende tunnelprosjekt som har reddet den lokale stasjonen. I Hamar har kampen gått lenge for å legge jernbanen i tunnel, og samtidig flytte Hamar Stasjon ned under bakken.
Ja – begge disse forslagene blir sannsynligvis kostbare. Vi som lokalpolitikere har ikke kunnskapen til å gjøre disse utregningene. Vi vet imidlertid nok til å kunne fastslå at det er enda dyrere å gi bort matjorda vår. Den får vi aldri tilbake. Dette er utfordringer hele Norge møter allerede, og som kommer til å bli mer dagsaktuelle landet rundt i årene som kommer. Hva om Nedre Eiker griper muligheten og blir stående igjen som kommunen som plukket opp hansken og presset gjennom tidenes mest offensive og fremtidsrettede pionérprosjekt for norsk jernbane? Det ville vært litt av et trofé å sette på hylla for oss eikværinger.
Vi, Nedre Eiker aller siste kommunestyre, har et ansvar for å gjøre det vi kan for å bidra til jordvern i kommunen vår, og sikre at vi overleverer den til nye Drammen på en mest mulig intakt og bærekraftig måte. Derfor oppfordrer vi resten av kommunestyret sterkt til å ta forslaget vårt på alvor, og ta initiativ til Samferdselsdepartementet for å undersøke disse to mulighetene grundig og seriøst. Slik kan vi få fakta og klarhet i om dette kan være et reelt tredje og fjerde alternativ å stemme over, før vi avgjør fremtiden til bygdene våre.