Ett år etter valget i Tyskland virker det klart at kansler Angela Merkels fjerde regjering blir hennes siste. Regjeringssamarbeidet det tok fire og en halv måned å stable på beina har vært vaklevorent fra start. Sosialdemokratene i SPD gikk til slutt med på å regjere med Merkels konservative CDU og den erkekonservative sørtyske partneren CSU, fordi landet trengte en regjering, ikke fordi noen brant veldig for prosjektet. De siste månedene har regjeringskrisene kommet på rekke og rad, men det er ikke regjeringspartner SPD som lager trøbbel, opprørerne kommer fra Merkels egne rekker:
Konflikten mellom Merkel og innenriksminister Horst Seehofer i asylpolitikken har truet med å velte regjeringen mer enn én gang. I juni toppet det seg da Seehofer stilte sin egen regjeringssjef et ultimatum: hvis hun ikke fant en løsning med andre EU-land for retur av migranter ved grensen innen to uker, ville innenriksministeren ta saken i egen hender. Merkel fulgte opp på EU-toppmøtet like etter, men Seehofer fortsetter å være en løs kanon.
En æra: Merkels tid på toppen nærmer seg slutten
I starten av september var det etterretningssjef Hans-Georg Maassen som lagde krise. Maassen ble anklaget for å bagatellisere de høyreekstreme protestene og volden i Chemnitz tidligere i høst. I et intervju med avisen Bild gikk Maassen oppsiktsvekkende i rette med Merkels fordømmelse av volden og mente det ikke fantes bevis for at angrepene var rettet mot utlendinger. SPD krevde at Maassen måtte gå, men Horst Seehofer la sin beskyttende hånd over ham. Dermed ble Maassen absurd nok først forfremmet. Han måtte forlate stillingen som etterretningssjef, men ble i stedet statssekretær i Seehofers innenriksdepartement med høyere lønn. Etter en storm av kritikk for hva regjeringen egentlig holder på med, fikk Maassen igjen ny jobb og ble nå spesialrådgiver i innenriksdepartementet, uten lønnstillegg.
Det klareste eksempelet på at Merkels makt er svekket kom da den konservative blokken bestående av CDU og søsterpartiet CSU skulle velge parlamentarisk leder sist uke. Merkels mann, Volker Kauder, ble uventet utsatt for et kupp som sørget for at den langt mer ukjente Ralph Brinkhaus i stedet ble valgt. At flertallet i partigruppa i Bundestag vendte seg mot Merkels foretrukne kandidat, er i realiteten et mistillitsvotum mot Merkel selv, mener avisen Der Spiegel og spår at et større kupp kan være på gang.
Når CDU skal velge ny partiledelse på partimøte i Hamburg i desember, spekuleres det nå i om noen kan komme til å utfordre Merkel om ledervervet. Tidligere i karrieren har Merkel vært svært effektiv i å fjerne interne konkurrenter. Hun har vært nøye med å bygge opp et nært lag av lojale medarbeidere. Tidligere nevnte Volker Kauder har vært blant dem gjennom hele hennes kanslertid. Men nå finnes det faktisk flere reelle utfordrere som kan tenkes å ta over partiledelsen. Generalsekretær Annegret Kramp-Karrenbauer regnes som Merkels håndplukkede etterfølger, mens den unge ledestjernen helseminister Jens Spahn har vært en av hennes tydeligste interne kritikere, blant annet i flyktningpolitikken. Merkel ble overveldende gjenvalgt som partileder i desember 2016, men det ble likevel lagt merke til at en av ti partidelegater stemte mot henne. I talen til landsmøtet den gang lovet hun å fortsette som før, og ble kritisert for å være både uinspirert og trøtt.
Merkel har vært partileder siden 2000 og kansler siden 2005. Hun fikk selv makten ved å utfordre partileder Helmut Kohl. Han var Merkels mentor og hjalp henne stige i gradene på 1990-tallet. Kohl var kansler i hele 16 år og er det moderne Tysklands lengstsittende leder. Merkel har selv hintet opp gjennom karrieren om at hun vil gå av i tide. Mange mener hun allerede har gått glipp av den sjansen. Sist uke bekreftet hun at hun stiller til gjenvalg som partileder på partimøtet i desember.
Omtrent daglig skriver tyske medier at Merkels kanslerperiode synger på siste verset. Det framstår som en kampanje. Det er heller ikke åpenbart hvorfor. For Tyskland går godt. Det har ikke vært så få arbeidsledige i landet siden 1991. Økonomien vokser for snart tiende året på rad. Under Merkels ledelse har Tyskland posisjonert seg som EUs mektigste medlemsland og klart tyngste økonomiske aktør. Det er heller ikke åpenbart at landet hadde vært lettere å styre med noen annen ved roret. Den store utfordringen for de tradisjonelle regjeringspartiene i Tyskland er konkurransen fra ytre høyre og motviljen mot å samarbeide med høyrepopulistene i det innvandringsfiendtlige partiet Alternativ for Tyskland (AfD). Men jo flere regjeringskriser desto mer ser AfD ut til å vinne. Høyrepopulistene var landets nest største parti på en meningsmåling for et par uker siden.
For de konservative kommer den neste kalddusjen om to uker. 14. oktober er det regionsvalg i Bayern der erkekonservative CSU ligger an til å miste flertallet de har holdt i tiår på grunn av AfDs sterke framgang. Oppslutningen om CSU-leder Horst Seehofer har stupt. En intern krise i CSU i høst vil gjøre det enda vanskeligere å holde regjeringssamarbeidet i Berlin samlet.
Mer av Iselin Møller: Europa trenger nye venner
[ Tysk politikk har rykte på seg for å være kjedelig. Det var før. ]