Fredag 24.08. klikket jeg meg inn på Dagsavisens nettside. Der ble jeg møtt av en artikkel om elevene og hverdagen på arbeidsplassen min, Stovner videregående skole. Artikkelen forteller om vold, farlige elever, og lærere som skal ha inspeksjon for å holde en viss orden i kaoset.
Det var rart å lese dette etter en intens, men spennende uke på jobb. En uke jeg brukte sammen med en helt ny klasse, og på nytt ble overrasket over hvor kort tid det tar å bli glad i elevene på skolen vår. Kanskje er det fordi de har verdens største smil. Kanskje er det på grunn av takknemligheten de viser når jeg hjelper dem med å skjønne den nye timeplanen sin. Kanskje er det på grunn av ærligheten deres. Uten å stille spørsmål gir de meg hjertet sitt, tilsynelatende med full tro på at jeg skal passe godt på det dette skoleåret. Og der sitter jeg, overveldet, men mest takknemlig og rørt over tilliten.
Elevene på skolen vår er først og fremst hyggelige, blide, omsorgsfulle og engasjerte ungdommer. De passer på hverandre, og de bryr seg om lærerne sine. De smiler bredt og ler høyt.
Men mange av dem har også bekymringer og ansvar som ingen, og i alle fall ikke ungdom, bør ha. Uten å ha bedt om det. I tillegg til, eller kanskje på grunn av denne bagasjen, mangler de håp og tro på seg selv og fremtiden.
De fleste takler dette med en beundringsverdig styrke. Uten å klage fortsetter de å jobbe for å gjøre det beste ut av situasjonen. Men noen blir frustrerte. Og sinte. Selvfølgelig blir de det. Og den frustrasjonen kan komme ut på destruktive måter. Noen roper. Noen saboterer undervisningen. Noen ruser seg. Noen slåss.
Det er liten grunn til å tro at noen vil ha det sånn. Jeg tror heller de ønsker seg trygghet, stabilitet og å bli likt av andre. For noen er skolen det nærmeste de kommer en slik virkelighet. Og slik jeg ser det, er det da vår plikt å hjelpe dem.
Jeg er ikke redd elevene mine. Men jeg skjønner at det kan oppstå situasjoner der frustrasjonen topper seg for enkelte. Da er det fint med noen teknikker for å roe ting ned. Jeg bruker også gjerne tid på å spille bordtennis eller prate med de som ønsker det, hvis det kan gjøre at de føler seg bedre.
Jeg er ikke redd elevene mine. Jeg er redd jeg ikke klarer å passe godt nok på hjertene deres. Det negative fokuset på skolen og elevene i media gjør det ikke noe lettere. Og hvis vi utviser dem fra skolen, slik noen foreslår, blir det umulig.