Per Eidsvig skriver 16.5. at når strømmen kommer fra kullkraft så er klimafotavtrykket større enn om bilen kjører på fossil energi. Så langt er jeg enig med Eidsvig og regnestykkene hans ser rimelige ut. Problemet med Eidsvigs argumentasjon er imidlertid hvordan han med det utgangspunktet skal komme over til et energisystem med minimale utslipp av CO2 slik at vi kan nå klimamålene i 2050.
For å nå klimamålene er det laget en klimapolitikk i EU og som Norge for en stor del følger. Politikken sikrer at CO2-utslippene fra kraftsektoren går ned (klimakvotesystemet), at det blir produsert mer strøm fra fornybare kilder (fornybardirektivet) og den norske elbil-politikken sikrer at mer av energiforbruket går over fra fossile kilder til strøm. Forbudet mot oljefyring i bygninger fra 2020 er i samme kategori, men Eidsvig mener kanskje dette også er feil?
Med denne politikken vil det fremdeles være kullkraft en del år framover, men det viktige poenget er at CO2-utslippene fra kraftsektoren ikke blir høyere enn det EU-politikerne har vedtatt, utslippene vil gå ned hvert år framover i et tempo som leder oss mot målene i 2050. Derfor er det viktig – og riktig – å elektrifisere det vi kan – også transporten. I denne sammenhengen er prisen på kvotene i dag ikke relevant.
Eidsvik skriver at han ikke ønsker å imøtegå min argumentasjon slik jeg beskriver saken her i Dagsavisen 2.5. Det er litt merkelig fordi jeg der (og delvis her) veldig kort legger fram grunnlaget for hvorfor en politikk for elektrifisering er riktig vei til å nå klimamålene. Vi er ikke uenige om fysikken, det er politikken for å nå klimamålene som er det viktige her og der er vi tydeligvis uenige.