Sommerens ekstremvær i Russland, Pakistan, Kina og Brasil har reist global debatt om hvorvidt disse katastrofene er påvirket av menneskeskapte klimaendringer.Brukes best tilgjengelig kunnskap er svaret et klart ja. Forskning på området sammenfattes i den siste hovedrapporten fra FNs klimapanel (2007). Rapporten sier det er sannsynlig (mer enn 66%) at global oppvarming fører til kraftigere hetebølger, flommer og sykloner.
Klimamodeller er kompliserte, men den grunnleggende forklaringen er at temperaturøking skaper varmere og mer langvarige høytrykkssytemer som igjen fører til hetebølger og tørke. Prognosene fra klimapanelet om hva vi kan forvente, beskriver med nærmest uhyggelig presisjon en dobling av katastrofal tørke i Russland med skogbranner og reduserte avlinger. Videre forventes kraftigere flommer siden varmere luft gir økt fordampning fra vannoverflaten og kan holde på mer fuktighet. Når forholdene er de rette og denne fuktigheten utløses, kan vi få flomkatastrofer som den vi har sett i Pakistan.
Det vi har sett i sommer er tydelige tegn på at klimaendringene er reelle og kommer til å koste et økende antall menneskeliv og milliarder. Pakistans utenriksminister sa i FN i august at ”klimaendringer, med all dens alvor og uforutsigbarhet, har blitt en realitet for 170 millioner pakistanere”. WMO direktør Ghassem Asrar sa nylig om flomkatastrofen i Pakistan: ”Der er ingen tvil om at klimaendringer er en klart medvirkende faktor”.
Men hvor mange flere slike katastrofer må vi gjennom før vi endrer adferd, og hvorfor er vi ikke i stand til å handle logisk basert på kunnskap i en så alvorlig sak? Klimadebatten dreier seg dessverre ikke om kunnskap men om politikk. Klimakunnskap mottas og tilpasses ståsted, ikke etter hva et overveldende flertall av forskere mener. Med bortimot 50% klimatvilere i opinionen som utnyttes effektivt av populistiske politikere og fossil-lobbyister blir handlingslammelsen nærmest total.
De som må betale for økende ødeleggelser tar dette selvsagt med største alvor og bekymring. Forsikringsselskapet Munich Re utarbeider sammen med FNs miljøprogram omfattende statistikk over totale og forsikrede tap fra ekstremværkatastrofer. Tapene har vist seg å øke signifikant de siste tiårene. Orkanen Katrine kostet ufattelige 1000 milliarder kroner, hvorav halvparten var forsikrede tap. Foreløpige beregninger etter flomkatastrofen i Pakistan viser tap på over 100 milliarder, hvorav mesteparten ikke er forsikret og må dekkes av de fattige selv. Representanter for mer enn 100 forsikringsselskaper lanserte nylig en felles uttalelse rettet mot verdensledere og klimaforhandlere i regi av FNs klimakonvensjon om økt handling for å tilpasse utviklingsland til klimaendringer. Uttalelsen understreker at forsikringsselskapene har mye å tilby, men at dette potensialet bare kan utløses gjennom samhandling med regjeringer, bl.a. gjennom økt bruk av kunnskapsbasert risikoanalyse.
Men sammenhengen mellom klimaendringer og ekstremvær opptar forsikringsselskaper mer enn klimaforhandlere, eller retter sagt deres foresatte verdenslederne. Det er rekordlave forventninger til neste klimatoppmøte i Mexico i desember. Vi er foreløpig ikke i stand til å handle på grunnlag av kunnskap om klimaendringer, muligens ikke før katastrofen er total.