«Dette ble mitt glasstak. Sprenge etablerte holdninger. Det singlet i glassbiter både her og der, men jeg fikk vist at barn og karriere lar seg kombinere».
Dette skrev Grete Berget, fedrekvotens mor, på sin Facebook-profil i november 2016. Ett år senere døde hun. Den tidligere barne- og likestillingsministeren fra Arbeiderpartiet, som foreslo en egen kvote av foreldrepermisjonen forbeholdt far, ble den første kvinnelige statsråden som tok ut foreldrepermisjon. Hun møtte motstand både fra dem som mente det ikke var greit at en statsråd tok foreldrepermisjon, og fra dem som mente det var ille at hun kun tok 12 uker, og overlot resten til barnets far.
Det er et tankekors at foreldre står overfor samme form for glasstak av forventninger over to tiår senere. Åshild Langhelle Fløisand ble kalt «egoist» i et debattinnlegg etter at hun sto fram i VG og fortalte om at hun dro tilbake på jobb kort tid etter fødsel. I Dagens Næringsliv har vi kunnet lese om fedre som frykter å bli oppfattet som lite ambisiøse hvis de tar lengre permisjon enn kvoten.
Familier er forskjellige, og behovene for permisjon kan variere. Ønsker man lengre permisjon enn staten kompenserer for, er det anledning til å ta det. Men hvis et av målene med familiepolitikken og en foreldrepermisjonsordning som er blant verdens mest sjenerøse, skal være å stimulere til likestilling, kommer vi ikke utenom å diskutere hvordan vi skal nærme oss en likestilt foreldrepermisjon.
Det ødeleggende for debatten er imidlertid hvordan den fort trekkes ned i skyttergravene. Følelsene blir sterke, og alle ønsker at sitt valg skal anerkjennes som riktig.
Foreldres bekymring for å sakke ut i arbeidslivet blir gjerne avfeid som egoisme, og at man ikke tar hensyn til barnet. I utviklingen av et moderne arbeidsliv, der alle skal kunne delta, er dette kontraproduktivt. Det skal være fullt mulig å være en god forelder i full jobb, i hvert fall hvis man er to om ting.
Når vi nå nok en gang har diskutert fordelingen av foreldrepermisjon, er det særlig hvordan flere fedre skal oppmuntres til å ta mer permisjon som har vært i søkelyset. Bør permisjonen deles i tre eller to? Tre, bestemte regjeringen i går. To, anbefalte Likestillings- og diskrimineringsombudet, Finans Norge og NHO.
«Arbeidsgiverne må skjerpe seg, og menn må i større grad ta likestillingskampen», sier barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland (H) til Dagens Næringsliv. Det har hun rett i. Den siste tids debatt har synliggjort utfordringene for menn som har jobber med høyt arbeidspress, og som vanskelig kan erstattes med vikarer. Fedre har fortalt om hvordan de vegrer seg for lang permisjon fordi de taper både inntekt og videre karrieremuligheter. Det er viktig at karrieremennene med høy lønn høres, men vanskeligheter med å ta ut fedrepermisjon må ikke framstilles som kun et problem for eliten.
Andelen fedre som ikke tar ut noe av fedrekvoten er høyest blant dem med lavest lønn. Ifølge en rapport bestilt av Barne- og likestillingsdepartmentet er det blant annet innen helse- og sosialtjenester og servicebransjen, at det oppleves som vanskelig å ta permisjon. Deltidsstillinger og midlertidige stillinger oppgis som en mulig grunn til at fedrene vegrer seg for å bli borte fra jobb.
Det første året i et barns liv er viktig for å bygge trygghet og god tilknytning. Det er bare så veldig mye lettere å bygge dette når foreldrenes forhold til arbeidsplassen er basert på det samme: Trygghet og god tilknytning. Når arbeidssituasjonen gjør det vanskelig å ta ut foreldrepermisjon er det nettopp arbeidslivet vi må se på for å gjøre endringer.
Frykten for at mange menn ikke vil ta ut en fedrekvote på hele 20 uker blir brukt som argument imot en todeling av foreldrepermisjonen. Skal vi risikere at babyer ned i seks måneders alder blir sendt i barnehagen? Og hva med ammingen?
Ja, det er store spørsmål som må besvares. En todeling av foreldrepermisjonen kan ikke innføres i morgen klokken ni. Men det betyr ikke at man ikke bør utrede hva som skal til for å oppnå en likestilt foreldrepermisjonsordning. Trolig må ordningen med lønnet ammefri styrkes. Kanskje en time per dag bør bli til to den første tida. Kanskje burde foreldre med de minste barna få muligheten til kortere arbeidsdager. Vi kommer dessuten neppe unna at en del menn må godta at de taper noe økonomisk mot at kvinner vinner på å komme raskere tilbake.
Det er ikke ønskelig å sende seks måneder gamle babyer i barnehagen. Men det er vanskelig å se for seg at fedre ønsker å gjøre dette, framfor å ta ut fedrekvoten. De gode ordningene vi har i dag er blitt til ved at noen har våget å «sprenge etablerte holdninger», slik Grete Berget gjorde. Og det har skjedd ved at krav som har virket unaturlige i begynnelsen, er blitt stilt. Å utvide kvoten, er å gi menn et større ansvar for barna. Å ta for gitt at de vil forsømme det ansvaret, slik at barna må begynne for tidlig i barnehagen, er en grov undervurdering av menn. Med en slik innstilling kan vi se langt etter likestilling i det samfunnet de små barna skal bli voksne i.