Noe av det mest interessante i de politiske vurderingene Knut Arild Hareide gir, er hans analyse av motsetningen mellom (ny)liberalisme og kampen for fellesskapet, enten fellesskapene er små eller store, som ideologisk ståsted.
Dette er en motsetning som ikke bare preger politikk, men kanskje i enda større omfang arbeidslivet, både i privat og offentlig sektor. Grunnleggende har Hareide rett i at et av de største problemene i Norge er den økte innflytelsen nyliberalistisk ideologi har fått. Partipolitisk preger det særlig Fremskrittspartiet og spesielt partiets økonomiske politikk. Men har også solid fotfeste i både Høyre, Venstre og sannsynligvis i Hareides eget parti, KrF. Dette forsterkes kraftig av Civitas politiske arbeid. Civita er som kjent med i det globale nettverket av markedsliberalistiske tankesmier, «The Atlas Network».
Dagens leder: Nei, KrF bestemmer ikke alene hvilken regjering vi skal ha
Lesning de senere årene av og om diverse nyliberalistisk ideologi, dvs. folk som Friedrich Hayek, Ludvig von Mises, Milton Friedman og diverse Frp-politikeres favorittskribent, Ayn Rand, har vært en skole i hvor fundamentalt nyliberalismen skiller seg fra det meste av øvrig tankegods som har preget de politiske partiene Norge. Enten de har kalt seg kristendemokratiske, verdikonservative, sosialdemokratiske eller sosialistiske. Bak nyliberalismens ideologiske tro på marked og konkurranse som overordnet løsning på det meste, ligger en idé om at alle mennesker egentlig er egoister. Og det er mennesker uavhengig av om de/vi selv mener vi er det eller ikke.
Hvis mennesket uansett er egoistisk er det naturlig å bruke pisk og gulrot som middel til å oppnå det en ønsker; straff og belønning må til. For en kan jo ikke stole på det egoistiske mennesket. Nyliberalismen kombinerer dette med en idé om at det finnes en elite, en elite som selvfølgelig er de som har en mye bredere og mer helhetlig samfunnsanalyse enn «folk flest».
Opp mot dette menneskesynet står troen på fellesskapet i forskjellige former. Dette kommer til uttrykk både i de store verdensreligionene, «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem», humanetisk tenkning og arbeiderbevegelsens solidaritetsbegrep.
Det er viktig å understreke at denne motsetningen ikke sier noe om enkeltpersoners mer eller mindre egoistiske holdninger. Det er ingen moralsk vurdering som sier noe om at det er «bedre» mennesker på venstresida enn på høyresida. Det er en påpekning av at det ideologiske fundamentet en står for også har konsekvenser for hvilke løsninger som foreslås. (Selv om det vel er rimelig å anta at en mann som Odd Reitan, som skriver en hel bok, «Hvis jeg var president», der et av hovedpoengene er at alle mennesker er egoister, også er egoist selv).
Trosbekjennelsen: Hva får gudløse velgere til å identifisere seg med et kristent parti?
Det er ikke så enkelt som at denne motsetningen, dvs. mellom egoisme og fellesskap entydig går mellom høyre- og venstresida. Den går ofte på tvers. Noe av årsaken er at trua på det egoistiske mennesket også er kjerna i mange økonomers forenklede tro på «homo oeconomicus», det rasjonelle økonomiske mennesket som tar alle beslutninger på grunnlag av hva som i økonomisk forstand er best for en selv. Et eksempel på hvordan dette slår ut i politikk er den norske pensjonsreformen. Reformen, som ble drevet fram av Stoltenberg i en allianse av partier fra Høyre til Arbeiderpartiet, inklusive Kristelig Folkeparti, er sterkt preget av denne måten å tenke på. Dette er en reform jeg tror på sikt vil ha svært stor skadevirkning i Norge fordi den er et langt skritt vekk fra å tenke fellesskap til å vektlegge økonomisk egennytte som grunnlag for hvordan pensjon skal fordeles. Noe som også over tid vil påvirke hvordan folk tenker.
Uavhengig av vurderingene av hva som er riktig løsning på konkrete politiske spørsmål, er det svært positivt at Hareide tydeliggjør hvilke klare ideologiske motsetninger som ligger til grunn for splittelse også i borgerlige partier. Det kan bidra til å øke forståelsen for hva som er de underliggende drivkreftene for mange av de problemene vi står oppe i nå. Det eneste gode svaret på det er en politikk som fremmer flere fellesskapsløsninger på bekostning av politiske grep som bygger på ideen om at alle mennesker egentlig er egoister.
Politikk som baserer seg på ideen om at vi alle er egoister vil over tid trolig skape flere egoister og et dårligere samfunn for oss alle.