Eat-direktør Gunhild Stordalen. Foto: Roy Storvik

Eat-direktør Gunhild Stordalen. Foto: Roy Storvik

Vis bildetekst
Foto:

EAT - forvirrer og generaliserer

Verdens matproduksjon både kan og bør bli mer bærekraftig, men EAT bommer på diagnose og resept i sin beskrivelse av en bedre verden.

Denne uka lanserer stiftelsen EAT og Lancet en rapport hvor de skriver ut sin resept for løsningen på verdens jordbruks- og klimautfordringer. Neste uke vil World Economic Forum i Davos (WEF) sette samme tema på dagsorden.

I den sammenheng er det verdt å se nærmere på de fakta som ligger til grunn for stiftelsens diagnose og foretrukne medisin for verdens jordbruk. EAT/Lancet hevder “Food production is responsible for up to 30 % of global greenhouse-gas emissions.” Eller at «matsystemet er den største utslippsektoren i verden[1]». Tidligere har Stordalen og Stoltenberg hevdet at «det viktigste vi kan gjøre for miljøet er å redusere forbruket av kjøtt og meieriprodukter»[2]. EAT/Lancet rapporten hevder videre at: «…, even small increases in consumption of red meat or dairy foods would make this goal [food for 10 bn people] difficult or impossible to achieve». Dokumenter fra WEF hevder bl.a. at «matsystemet må endres radikalt for å møte disse [fø 10 mrd mennesker, klimaendringer, ernæring]  utfordringene»[3].

 Samlet sett presenteres det et bilde av at verden ikke vil greie å fø folket fram mot 2050 med dagens kosthold og en videreføring av dagens jordbruk. Det største hinderet for en mer bærekraftig verden er drøvtyggeren, på folkemunne kalt kua og sauen. Resonnementet virker tilforlatelig og følgene det får framstår som entydige. Men hva sier dataene?

Den første påstanden EAT legger til grunn i sitt resonnement er at «matsystemet» står for 1/3 av de globale årlige klimautslippene. FNs klimapaneI IPCC anslår at omlag 10 % av verdens årlige klimagassutslipp stammer direkte fra jordbruket, noe mer enn det beregnes i Norge. Påstanden fra EAT om at jordbruket står for om lag 1/3 av de globale klimagassutslippene kan da kun bygge på en raus sammenslåing av en rekke utslippskilder knyttet til skog, endret arealbruk og jordbruk, og evt. transport knyttet til dette.

Videre påstås det at å redusere kjøtt- og melkeforbruk fra storfe er det viktigste vi kan gjøre personlig. Globalt er det beregnet at drøvtyggingen står for halvparten av de totale årlige jordbruksutslipp, og utgjør da omlag 5 prosent av de globale klimagassutslippene - om lag på nivå med de norske.  På grunnlag av de relativt lave tallene generelt, er påstanden en sterk overdrivelse.

Videre er det slik at ku og sau slipper ut metan gjennom sin drøvtygging. Metan har en mye kortere levetid i atmosfæren enn CO2. Levetiden er beregnet til rundt 12 år. Karbondioksid derimot, har en levetid på 200 år eller mer. Det innebærer at mens et konstant utslipp av CO2 fører til akkumulering av CO2 i atmosfæren og en stadig økende klimapåvirkning, fører et stabilt bidrag av metan til en konstant konsentrasjon i atmosfæren og dermed ingen økende klimapåvirkning. Årlige utslipp av klimagasser er derfor ikke et godt mål på klimaeffekt for en kortlivet gass som metan. Klimakampen vil verken vinnes eller tapes gjennom drøvtyggere, men ved å begrense utslipp av de langlivede klimagassene som CO2 og lystgass som akkumuleres i atmosfæren.

Det er riktig at en del dyrehold globalt er forbundet med avskoging, men det kan ikke utlignes på alt dyrehold i verden. I Norden skjer det nå en gjengroing med skog grunnet redusert arealbruk, mens det derimot i en del land i Sør skjer en avskoging. Dette er et av mange eksempler på at global statistikk ikke er relevant for enkeltland. Hver situasjon og hvert lands tilpasning må vurderes for seg. Det finnes ikke noe sammenhengende globalt landbrukssystem slik som det hevdes gjennom bruk av begrepet «The global food system», som går igjen både hos EAT og World Economic Forum. Derimot er det mange nasjonale produksjonssystemer som samhandler gjennom handel i varierende grad.

Den andre bærende påstanden i EATs resonnement er at vi ikke kan fortsette å spise som før om vi skal greie å fø verden. Dette er overraskende bastant med tanke på at verdens befolkning har økt fra 5 mrd. mennesker i 1988 til 7,7 mrd. i 2019 mennesker, altså en økning på 2,7 mrd. på ca. 30 år. Fra 2020 til 2050 antas befolkningsveksten å avta, med en vekst på 2 mrd. mennesker. Det er ikke opplagt at det skal være noe vanskeligere å greie økningen på 2 mrd. på tretti år, enn det var å greie økningen på 2,7 mrd. på tilsvarende antall år. I den foregående periode har også 1,4 mrd. kinesere økt kjøttforbruket fra 30 til 60 kg per person, og ligger nå nær på nivå med i-land ellers og 20 kg over verdenssnittet. Til tross for sterk økning både i antall mennesker og bedret kjøpekraft særlig i Kina, er de internasjonale prisene på jordbruksvarer nå lave. Dette er en konsekvens av at de ulike lands jordbruk til sammen har greid å øke matproduksjonen minst tilsvarende etterspørselen.

Produktivitetsveksten ser heller ikke ut til å stoppe. Produktivitet og tilpasningsevne øker med avansert teknologi og bedre kunnskap. Eller for å si det med den verdenskjente statistikeren Hans Rosling – «det går bedre enn vi tror». Utviklingen framover antas fortsatt å gi lave priser på mat fram til 2030, ifølge FAO og OECD som lager tiårs prognoser for slikt. I tillegg brukes 140 mill. tonn mais i USA (ca. 5 % av verdens kornproduksjon) til bioetanol for unngå priskollaps grunnet lav etterspørsel. Dette er i praksis en stor matreserve.

Når dette er sagt så er det mye som kan og bør forbedres. I en rekke stater er det også ønskelig med en ekstensivering av produksjonen, øke bruk av lokale ressurser og å utvikle dyrevelferden ytterligere. Mange land kan foredle mer mat lokalt, satse på små og middelstore bruk, øke beiting og vektlegge biologisk mangfold, kulturlandskap, langsiktig beredskap mer i hvert enkelt land mm. Det kan legges til rette for ulik nasjonal politikk som gjør at alle land kan utnytte sine ressurser best mulig og sikre demokratisk eierskap til jord og skog, sammen med rasjonell bruk av husdyr og planter. Drøvtyggeren vil fortsatt være avgjørende for ressursutnyttelse og effektive verdikjeder både i Nord og Sør. Slik er vi best mulig rustet mot krevende klimaendringer, og de sjokk som vil komme i matforsyningen grunnet krig og konflikt og uforutsigbar ubalanse mellom tilbud og etterspørsel.

Roslings «factfullness» vil være en god ide – også i den globale matdebatten, som i dag blander sammen en mengde statistikk som i praksis er uegnet som grunnlag for beslutninger. Først og fremst fordi jordbrukets naturforhold og verdikjeder er svært ulike fra land til land. For å møte framtidens utfordringer trengs nasjonalt politisk handlingsrom og fokus på hvordan maktstrukturer påvirker sosial, økonomisk og økologisk bærekraft. For å stille riktig diagnose for verdens matproduksjon krever en forståelse av at landbruk i bunn og grunn er en lokal, og ikke en global aktivitet. Derfor bommer EATs og WEFs globale generaliseringer.

 

[2] Stordalen, G og Stoltenberg, C. Mattiltakene verden trenger nå. Kronikk Aftenposten 11. juni 2018

[3] http://www3.weforum.org/docs/WEF_White_Paper_Alternative_Proteins.pd


Nyemeninger meninger abc

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!