Dødslekene i Qatar

OL i Pyeongchang er over, og snart har det gått en hel uke siden Marit Bjørgens maktdemonstrasjon på tremila. Utøverne har kommet hjem, politikerne har gratulert fra seg i sosiale medier, og det er på tide å begynne å snakke om viktige ting igjen. Som menneskerettigheter. Og fotball.

For tida skammer jeg meg over norsk fotball. Det er ikke en helt ukjent følelse for norske fotballfans av min generasjon. Da Kjetil Rekdal scoret i Marseille var jeg bare tolv år gammel, og selv om Ole Gunnar Solskjær scoret vinnermålet i Champions League et knapt år etterpå har ikke supporterlivet etter VM i 98 vært preget av altfor mange oppturer.

Det nye for meg er at sportslige prestasjoner kan holdes utenfor diskusjonen. Skammen er ikke knyttet til en begredelig uavgjortkamp mot Aserbajdsjan eller nok en brent målsjanse fra det nærmeste vi kommer en spiss. Det skammelige er hvordan norsk fotball, med sine visjoner om verdier, samfunnsansvar og fair play kan kaste alle sine idealer på båten for muligheten til å delta i et verdensmesterskap.

Om tre måneders tid går VM av stabelen i Russland, og det er vanskelig å se for seg at turneringen ikke blir preget av diskusjon rundt forholdene i landet. Det vil neppe være særlig morsomt å besøke VM som åpent homofil fotballsupporter, og mørkhudede spillere må dessverre være forberedt på store mengder hets fra tribunene. Dessuten har Russland som kjent cirka den samme respekten for internasjonale doping- og korrupsjonsregler som de har for den ukrainske grensa.

Menneskerettighetsproblemene i Russland blekner likevel i forhold til de som finnes hos den neste VM-arrangøren, Qatar. I den lille gulfstaten, som skal arrangere VM i 2022, er homofili straffbart med fengsel i inntil sju år, og på nittitallet ble en amerikansk statsborger dømt til 90 piskeslag for «homoseksuell aktivitet». På samme tida ble en rekke filippinske fremmedarbeidere deportert fordi de var homofile.

Men deportasjon er langt fra det verste som kan skje en fremmedarbeider i Qatar. Fremmedarbeidere utgjør nesten nitti prosent av landets befolkning, og disse har i mange år vært underlagt det såkalte «Kafala»-systemet, som av Human Rights Watch har blitt omtalt som «moderne slaveri». Systemet innebærer at fremmedarbeidere må sponses av sin arbeidsgiver for å få komme til landet. Arbeiderne får ofte sine pass inndratt av arbeidsgiverne og under oppholdet må de ha sponsorens tillatelse dersom de vil bytte jobb, inngå husleiekontrakt eller forlate Qatar.

Selve arbeidet foregår under svært kritikkverdige forhold. Det er lange dager med krevende arbeid i svært høy varme, og menneskerettighetsgrupper melder at arbeiderne verken får hviledager eller mulighet til å melde fra om sikkerhetsrisikoer på byggeplassene. Flere arbeidere har dødd.

Det bør nevnes at Qatar, etter stort internasjonalt press, har lovet noen endringer i sin arbeidsmiljølovgivning. Men Qatar har lovet reform tidligere, og selv om alle tiltakene gjennomføres helt og holdent vil landets fremmedarbeidere ha svakere rettigheter enn ansatte statsborgere. Da det private firmaet Impactt Limited i fjor gjennomførte en revisjon hos et tilfeldig utvalg VM-entreprenører fant de kritikkverdige forhold hos samtlige, blant annet en person som hadde jobbet hele fem måneder uten en eneste fridag.

Det finnes alternativer til VM i Qatar. Både Storbritannia og USA melder at de står klare til å arrangere mesterskapet i 2022 dersom Qatar skulle fratas turneringen. FIFA har ikke vist noe særlig interesse for en slik løsning, og i 2013 sa daværende generalsekretær i FIFA Jérôme Valcke at «Noen ganger kan mindre demokrati være bedre for organiseringen av et VM». Inntil videre har ikke vårt eget NFF vist noe særlig interesse for å markere uenighet, men det er ikke for sent.

Alle som arbeider i norsk fotball er utstyrt med tilstrekkelig moralsk kompass til å skjønne at vi ikke bør delta. Se for deg et privat middagsselskap bygd på slaveri og dødelige arbeidsulykker. Selv den mest innbitte NFF-pamp ville tittet opp fra reiseregningene sine lenge nok til å fordømme vertskapet og forlate festen. Det burde derfor ikke være for mye å be om at de skal anvende det samme moralske kompasset når de agerer på vegne av nasjonen Norge.

Dersom det ikke er gjennomført omfattende reformer innen kvalifiseringen til Qatar-VM åpner neste år bør NFF gjøre det klart at Norge ikke vil delta. Sjansen for at vi kvalifiserer oss er uansett små, men å trekke seg før den første ballen sparkes vil sende et klart og tydelig signal om at det faktisk finnes ting som er viktigere enn fotball.

Så kanskje vårt fravær fra fotball-VM for en gangs skyld kan være noe å være stolt av.