– Jeg vil hjem
Da soundtracket til pappaenes oppvekst plutselig skulle spilles i Oslo Spektrum var det ikke noe å lure på. Det var bare å lukke øynene, finne VISA-kortet og dra for full kraft. Deep Purple skulle avkommet få med seg. Kulturoverføring. Oppdrageransvar. «Dugandes menneskje».
– Hjem?
Kommunisten i A-oppgangen og undertegnede mente det var på tide å innlemme guttungene i Rock’n’roll Hall of Fame, og hvordan bedre begynne enn med «Child of Time» og «Space Trucking». Vi så for oss forbrødring på tvers av generasjonene. Lenkene som skulle holde oss sammen inn i vår alderdom, skulle smis. De skulle inn i vår klubb. Ian Gillan skulle være seremonimester. Guttungene skulle frelses. De skulle bli menn. Vår fortid skulle bli deres musikalske framtid.
– Det er jo ikke begynt ennå!
Kommunisten er bokstavelig. Han er oppriktig redd for sporten og all dens styggedom, og begrenser fysisk fostring til elsykling. Jeg koketterer bare. Det er mulig både å spille både ball og rock. Kommunisten er uenig. Men vi var enige om at det var på tide å begynne nå, at tida var inne. Guttungene er seks år. Det er ingenting å vente med. Plutselig har de slitt seg en dag og spør om å få laste ned den siste Kygo-plata. Eller de to uutholdelige nordlandske guttungene som bruker alle lommepengene på hårprodukter. Det kan være verre enn sport, ble vi enige om.
Deep Purple. Lydsporet til fars ungdom. Minnene presset på fra Espens utgamle Ascona på vei til hockeytrening. Speilblanke vinterdekk. Alt på dashbordet lyste rødt. Vi fylte bensin for det vi hadde. Kronestykker. Det lyste fortsatt. Men fra kassettspilleren strømmet det ut gull, lilla gull. Nå skulle det bygges fellesskap med guttungen.
Ølen i Spektrum fikk pappaene til å forbanne kapitalismen. 105 kroner for en halv pils? Jojo, men snart skulle yppersteprest Gillan på scenen. Alt var greit. Snart skulle guttungene sitte som tente lys og høre «Smoke on the Water» og spille luftgitar. Salen fylte seg opp. Det var som en episode av «The Walking Dead». Inn stavret det tusener på tusener av gråhårede menn i utvasket sort tøy.
Vokalist Gillan er 72. Og Deep Purple har holdt på siden 1968. Gutta våre så dagens lys i 2011. Det vil være å lyve å si at vi effektivt lukket generasjonskløften torsdag kveld i Spektrum. Mens pappaene trampet takten og drømte seg tilbake, var gutta utålmodige, sultne, tørste og ja, de ville aller helst hjem. Og sove. De ville egentlig hjem før så mye som en tone var spilt. Et sted i en gitarsolo sovna en av dem. Heldigvis har ungene mødre, som rykket ut og kom og hentet rockedisiplene. Pappaene kunne skli ned igjen i setene og skåle for en komplett fiasko.
Dagen derpå vekkes guttungen likevel entusiastisk av sin far. Pjokken har vært gjennom sitt første, store overgangsritual. Inntrykkene må ha vært voldsomme. Var det bra, spørres det entusiastisk.
– Nei.
– Hmpf. Hvorfor ikke?
– Altfor høy lyd.
– Ok.
– Og han snakka engelsk. Jeg skjønte ingenting.
Det var kanskje en dårlig idé å tvangsfôre dem Deep Purple. Men en dag vil de takke oss. En dag vil de triumferende kunne si til kameratene sine at de har sett Deep Purple. Og de vil være helter.