Debatt

Du skal ikke tro at du er noe

Bygdedyret lever i beste velgående.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Og videre: «Du skal ikke tro at du er like så meget som oss. Du skal ikke tro at du er klokere enn oss. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss. Du skal ikke tro du vet mere enn oss. Du skal ikke tro du er mere enn oss. Du skal ikke tro at du duger til noe. Du skal ikke le av oss. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.»

Dette er Aksel Sandemoses Jantelovens 10 bud fra 1933, presentert i boka «En flyktning krysser sitt spor». Et 11. bud kommer lenger bak i boka: «Du tror kanskje ikke at jeg vet noe om deg?»

Det var en gang et lite og sultent dyr som bodde i en liten og karrig bygd i det lille og kalde landet som heter Norge. Det lille, sultne dyret hadde slike sære matvaner. For å bli mett måtte det spise ord. Ord som det hadde fått av menneskene som bodde i denne bygda. Og så måtte det gi orda sine videre. Tre ganger måtte dyret gi orda sine videre før det ble mett. Og hver gang måtte orda bli litt større, litt spissere og litt flere.

Dette lille dyret hadde i begynnelsen ikke noe navn. Så fikk det navn av orda sine. Har-du-hørt ble det lille dyret hetende. «Har du hørt?» sa Olga Nedrelo. «Har du hørt det?» sa Hulda Bekkemo. «Har du hørt at dattera til?» sa Åsta Øvreset. Og til slutt hadde alle hørt. Noen hadde hørt at dattera til Borghild ikke hadde vært på bedehuset på flere uker. Andre hadde hørt at dattera til Ola og Borghild hadde møtt en fremmedkar flere kvelder i uka i stedet for å gå på bedehuset. Og endelig hadde noen hørt at dattera til Ola og Borghild, barnebarnet til Lars og Marta, skulle ha unge med en ukjent fyr fra byen.

Det lille dyret fikk herje fritt i tiår etter tiår. Og ingen tok opp kampen. «Du tror kanskje ikke at jeg vet noe om deg?» Men til slutt ble endelig noen så sinte at de greidde å fange dyret, satte bjelle på det og ga det nytt navn. Bygdedyret ble det hetende. Det ble til og med lagd gravølsang til dyret: «Du må´kke komme her og komme her.» (Øystein Sunde).

Dyret skrumpet langsomt sammen, ble tynnere og tynnere, og mer og mer sulten. «Hva skal jeg gjøre?» pep det lille dyret til seg selv. «Jeg må finne meg et nytt sted å bo. Her er det ikke lenger gudsjammerlig godt å være.» Det lille dyret dro avgårde. Over hei og mo. «Men nå må jeg få meg nytt navn, nå som jeg har flytta på meg. Jeg kan ikke lenger hete Bygdedyret. Hva skal jeg kalle meg da?» Dyret tenkte vel og lenge, lenge og vel. «Nå vet jeg det,» ropte dyret. «Nå vet jeg det. Bydelsdyret heter jeg. Bydelsdyret.» Og så begynte dyret på nye vandringer etter føde: «Har du hørt at dattera. . .?» Har du hørt at dattera til Mohammed og Fatima. . .? Har du hørt at dattera til Mohammed og Fatima, barnebarnet til Ali og Amina. . .?»

Snart hadde igjen det lille dyret blitt stort og fett. Og er det ingen som jager dyret videre, ja, så vil det bo der i hundre år. Minst. Og snipp, snapp snute, er eventyret ute? Dessverre ikke.

Havva Cukurkaya, nå Havva Ince, skrev i et Facebookinnlegg 8. mars i år at hun valgte å ta av seg sin hijab. Det gikk ikke upåaktet hen. Det kokte i kommentarfeltene. Hun fikk mange støtteerklæringer, men negative kommentarer, dels med stygge personkarakteristikker, stod også å lese: «Jeg bryr meg ikke om du går med hodeplagg eller ei, men kjenner at det gir avsmak når du stadig vekk framstår som representant for minoritetskvinner. Du er ingen representant for meg! Jeg opplever deg som en PR-kåt og oppmerksomhetssyk dame! Du bor tross alt i et fritt land. Alt det du foretar deg trenger ikke å gå gjennom sosiale medier.» Vedkommende sier til Dagsavisen Fremtiden 12. mars at hun står inne for det hun har skrevet. Det som for meg gjør denne uttalelsen særskilt grov, er at avsender er (kvinnelig) lærer på en skole her i Drammen. Lærere skal både danne og utdanne. Vi har et stort samfunnsansvar – vi skal blant annet dyktiggjøre våre elever til å bli aktive samfunnsdeltakere. Denne læreren avviser at slike innlegg kan bidra til at ikke flere muslimske kvinner tør å delta i det offentlige ordskiftet. Men selvfølgelig er det slik. Så får alle som orker, heie fram flere og minne dem på Pippis kloke ord: «Om man är tyst för länge, så vissnar tungan.»

Stå på, Havva! Du har fått til så mye. Og nylig har du vært i teselskap på Slottet sammen med 14 andre kvinner med minoritetsbakgrunn, alle invitert av Dronning Sonja fordi dere arbeider med gode prosjekter for integrering.

Så har du skiftet etternavn. Det er det mange kvinner opp gjennom historien som har gjort. Da jeg giftet meg på 70-tallet, var det fremdeles tradisjon også her i Norge å ta ektemannens etternavn. Din begrunnelse for navneskiftet klapper jeg for. Selv forklarer du til Dagsavisen Fremtiden 26. juli: «I vår kultur tar kvinnen mannens etternavn ved giftermål, noe jeg egentlig aldri har vært helt enig i. Jeg vil endre denne rare og patriarkalske praksisen. Etter et ekteskapsbrudd er det vanlig å gå tilbake til pikeetternavnet, men her velger jeg å gå en annen vei. Jeg har bestemt meg for å bære mammas pikeetternavn av flere grunner. For det første ønsker jeg å være med på å endre denne rare og patriarkalske praksisen, og fordi jeg har større tilknytning til min mor enn til min far. En annen grunn er at mammas etternavn holder på å bli borte da hun ikke har en like stor familie som far. Med dette valget ønsker jeg samtidig å ære mamma og vise henne min takknemlighet for at hun alltid har stått ved min side.»

På norsk har vi et uttrykk som heter å få så hatten passer. Det betyr, som kjent, å bli belært, irettesatt eller, mer folkelig forklart, å få skikkelig grisekjeft. Din hijabkamp, Havva, opplever jeg som en markering av selvbestemmelse. Din kamp handler ikke om et ja eller nei til hijabbruk, men en klar markering av hvem som bestemmer. Og det er selvfølgelig kvinnen selv. Så er jeg sikker på at du makter å stå oppreist, i sol og regn, og inspirere andre kvinner med minoritetsbakgrunn som måtte våge å bruke sin stemmekraft selv om de, og jeg vrir litt på uttrykket, får så hijaben passer!

Mer fra: Debatt