«You can do anything».
(Donald Trump)
Intuitivt skulle man tro at samfunnstopper i og utenfor politikken er svært forsiktige med hva de gjør. De vet jo at de har omverdenens søkelys nådeløst rettet mot seg. At et lite feilgrep kan ende med en stor skandale. At fallet alltid kan komme når som helst om de ikke passer på.
Derfor forteller de ofte om hvor mange hensyn de må ta. Aldri betale noe svart, enten det er håndverkere eller dagmamma. Aldri tulle med skatten. Ikke være full på byen.
Men sånn er det ikke. Eller for å være mer presis: Sånn var det ikke. Da Terje Søviknes hadde sex med en 16 år gammel, beruset jente mens han selv var nestleder i Frp og jenta var i ungdomspartiet FpU, forsvarte Siv Jensen ham med at «menn er menn». Da Bill Clinton sto midt i Lewinsky-avsløringene, gikk han på TV, så rett inn i kamera og løy med fast stemme og stivt blikk om at han aldri hadde hatt et seksuelt forhold til «that woman, Miss Lewinsky». TV-klippet er ikke spesielt overbevisende, men det viser én ting helt tydelig: En mann som føler seg så mektig at han er helt sikker på at han kan komme unna med løgn.
Den mest presise forklaringen på hvorfor det er slik, har vi fått fra den aller største eksperten på fenomenet: Donald Trump. Under valgkampen i fjor ble det lekket et lydopptak der han sa «When you are a star, they let you do it. You can do anything. Grab them by the pussy». Det var utsagnet om pussy-grabbing som ble berømt og som provoserte mest – og som nesten tippet valgkampen i Hillary Clintons favør. Men det er ikke de mest sjokkerende tabuordene som er de viktigste i Trumps betraktninger om egne og andres seksuelle overgrep. Det er troen på at «you can do anything». Ideen om at når du har makt, så kan du slippe unna med hva det skal være. Du behøver ikke å ta et nei for et svar.
Det er denne overbevisningen som gjør at menn med mye makt opptrer totalt hensynsløst når man skulle tro de ville se seg tjent med å ta alle mulige hensyn. Og det er nettopp på dette punktet metoo-kampanjen har så stor gjennomslagskraft. Den pulveriserer maktlogikken fullstendig. Når vi ser oss tilbake om en stund, kommer vi til å oppdage at det finnes et før og et etter metoo. Det har gått fra «You can do anything» til «No, actually, you can’t». Det har enorm betydning.
Den mest parodiske reaksjonen på metoo er småsutringen over at det «ikke er lov å gi folk en klem lissom lenger nå, da?». Det burde vært unødvendig å si, men det er altså sånn at verken når det gjelder ønsket eller uønsket seksuell oppmerksomhet eller en hvilken som helst annen form for menneskelig samvær, nytter det å lage kjøreregler som er fullstendig løsrevet fra kontekst eller som ikke tar hensyn til maktbalansen mellom deltakerne.
Vi har sett et eksempel på det i forbindelse med de siste såkalte avsløringene rundt Aps nestleder Trond Giske. Dagens Næringsliv og Verdens Gang har kanskje flere opplysninger enn det som er kommet fram hittil. Hvis ikke må sakene kunne sies å være syltynne. Det mest alvorlige er noen SMS-er Giske sendte til en 19 år gammel kvinnelig AUF-er da han selv var statsråd. Ifølge VG dreier det seg om tekstmeldinger med spørsmål om hvor det er nachspiel etter en fest.
Som så ofte ellers kan det hende at også denne saken ender med at det ikke er avsløringen i seg selv, men håndteringen av den som blir problemet. Lederen av Aps kvinnenettverk, Anniken Huitfeldt, har i alle fall tatt en stor risiko når hun har valgt å advare mot at metoo-historier kan misbrukes i interne maktkamper. Problemet med en slik tilnærming er at slike avsløringer nesten alltid vil bli brukt i det man kan kalle «maktkamp».
Donald Trumps pussy-grabbing ble brukt ivrig og massivt av Clinton-kampanjen like før valget i USA. Bill Clintons seksuelle aktiviteter med en ung og uerfaren ansatt ble brukt av hans motstandere i et forsøk på å felle ham. Til og med i Søviknes-saken var avsløringene i starten ledd i en lokal maktkamp i Hordaland Frp. Betyr dette at det var galt å fortelle om det? Selvsagt ikke. Hele poenget er jo at folk som krenker andre og som misbruker posisjonen sin til å skape frykt og mistrivsel, faktisk blir stoppet.
Det er en farlig feilslutning å tro at slike saker enten er en maktkamp eller noe det er legitimt å fortelle om. Som oftest er det begge deler – enten det handler om stor, politisk makt eller makt i mindre skala, for eksempel på en arbeidsplass. At slike anklager ofte kommer opp i forbindelse med maktkamper trenger ikke å bety så mye mer enn at folk reagerer med vemmelse når de ser at en person med skakkjørte verdier og et lite hyggelig menneskesyn er i ferd med å få (for) mye makt. Da oppstår som regel et berettiget ønske om å stoppe det.
Den som ikke forstår det, vil ikke til å være i stand til å håndtere slike saker riktig. Et greit utgangspunkt kan være som følger: Sørg for at det ikke finnes noen som helst anledning for folk med makt til å tenke at de har muligheten til å «do anything».