ANNONSE

Du er ikke tankene dine

Vi lever i ett av verdens rikeste og tryggeste land, allikevel halter vi. Hvordan er det mulig?

De siste 5 årene har det vært en 40% økning i psykiske lidelser hos unge jenter. Depresjoner hos kvinner og menn i den vestlige verden øker i omfang. Det er alarmerende, men ikke overraskende. Psykolog Susan David sier: «Når målet vårt har blitt å bare føle gode følelser, har vi satt oss et mål bare døde mennesker kan ha. Det er umulig å være i live uten å føle ubehag. Ubehag er prisen vi må betale for et meningsfullt liv.»

 

Det er dessverre slik i vårt samfunn at de fleste bare ønsker å stå sammen med seg selv når de er glade, når de ser bra ut, når de er rause og når de opplever å mestre livet. Så det som normalt skjer når vi opplever negative tanker og følelser er at vi motsetter oss dem, vi vil ikke ha dem, vi forsøker å bli kvitt dem. Det vi skyver fra oss vokser. Vi har definert følelser som gode eller dårlige, akseptable eller uakseptable.  Det er ingenting som heter gode og dårlige følelser, det er følelser og de er helt nødvendig for oss å ha slik at vi kan vokse, manøvrere i livet, utvikle oss og lære hva det vil si å være menneske. Det er derfor vi er her som mennesker og ikke som fluer. Å være menneske betyr å være motsetninger. Jeg er raus og gjerrig, inkluderende og avvisende, rettferdig og urettferdig, glad og sint. Jeg er i live. Sinne, tristhet, sorg, skuffelser, frustrasjon er naturlige følelser. Avviser vi dem fordømmer og avviser vi oss selv.

 

Jeg tror vi kan si at den voldsomme fokusen på positiv tenkning de siste årene har vært feilslått. Når vi opplever negative tanker og følelser betyr det at noe sårt i oss har blitt trigget, en tanke, en kommentar eller en hendelse har utløst sammenstøte. I en slik situasjon er det avgjørende at vi står vennlig sammen med oss selv, at vi tåler hele oss. Et skifte til positiv tenkning er det samme som å flykte fra seg selv, forlate seg selv i en vond og vanskelig situasjon. 

 

Hva er egentlig tanker?

Et lite barn kommer til verden uten det vi vanligvis omtaler som tanker, barnet har reflekser og behov, men få opplevelser og erfaringer. Strukturene som gjør at vi tenker er enda ikke ferdig utviklet, men barnet har en kjerne, en sjel eller la oss si han er seg selv, det oppdager vi fort, barnet er annerledes enn sine søsken. Etterhvert som sosialiseringen starter får barnet opplevelser og erfaringer og det dannes nervebaner i hodet.

 

Da du lærte å gå slo en gruppe nerveceller seg sammen og begynte å kommunisere. Nervecellene dannet et nettverk (nervebaner), som ble ansvarlig for din gåing. I begynnelsen gikk du litt ustøtt, men etterhvert kommuniserte nervecellene så godt at du kunne gå helt stødig. Med en gang nervecellene er blitt vant til å være sammen så gjør de dette automatisk, så du ikke trenger å tenke på prosessen med å gå i det hele tatt. Det blir automatisert ubevisst atferd. Det er det samme når du lærer deg å sykle eller kjøre bil. I begynnelsen må du tenke over hvordan du skal gjøre det, men etter hvert trenger du ikke tenke på det i det hele tatt. Alt du gjør, sier, tenker og føler virker slik. Når vi har lært å tenke om en ting på en spesiell måte, fortsetter vi gjerne med det. Det blir en vane og etter hvert en autopilot. Vi har mange automatiserte tankemønstre, ikke alle er hensiktsmessige lenger. Det er nyttig for oss å avsløre hva som går på autopilot. Både når det gjelder vår oppfatning av oss selv og andre. Først da er vi fri og kan velge. Tanker er ett resultat av våre helt subjektive erfaringer og opplevelser, men de er ikke kjernen vår.

 

Alle sanseinntrykk tolkes og systematiseres i hjernen. Når vi tolker bruker vi erfaringer og kunnskaper vi har fra før. Det betyr at din personlige historie fargelegger din opplevelse av alt du hører, ser, smaker, lukter og kjenner. Vi er altså et produkt av våre opplevelser og erfaringer. De har etablert seg som en film, et bakteppe, og vi agerer utfra dette bakteppe, men filmen er svært personlig og forteller aldri hele sannheten. Som små barn er vi mottakelige og vi tror på det som blir fortalt om oss, denne informasjonen blir til indre kritiske stemmer, som vi lytter til og tror på, men de har ingenting med vårt autentiske selv å gjøre.

 

Tanker i seg selv er fabelaktige, med dem kan menneske reflektere, undre, utvikle og samarbeide, men vi må forstå forskjellen på hvem vi er og hva tankene er. Nyrene produserer urin. Sinnet produserer tanker. Der nyrene produserer urin med bakgrunn i hva vi har spist og drukket, produserer sinnet tanker med bakgrunn i våre helt subjektive opplevelser og erfaringer. Du er ikke urinen din, du er heller ikke tankene dine.

 

Tenker vi med feil hjerne?

Den australske urbefolkningen, Aboriginene har viktig informasjon til oss. De sier: "Det er ikke rart at menneskene i Vesten er syke av stress og rammet av psykiske lidelser. I Vesten bruker dere feil hjerne, dere bruker nesten utelukkende den som sitter i hodet, men den viktigste hjernen sitter i magen, den nest viktigste i hjertet og den minst viktige i hodet."

 

La oss for et øyeblikk undres over om de kan ha rett.

I mellomgulvmuskelen finner vi Solar Plexus, kjent som følelsessenteret vårt. Dette området inneholder de samme nervecellene som vi finner i hjernen i hodet. Det er her intuisjonen har sitt sete. Kroppen er et sannhetssystem, det er ingen tanker eller ego i kroppen, så de fornemmelsene vi mottar fra dette systemet kan vi stole på. Intuisjonen kjennetegnes ved at den er usentimental og fryktløs, det er ingen følelser knyttet til beskjeden fra intuisjonen, i motsetning til beskjeder fra hjernen i hodet, som er behengt med følelser som redsel, bekymring osv. Små barn har god kontakt med hjernen i magen, de vet intuitivt om de vil en ting eller ikke, de behøver ikke å tenke over det. Dessverre fortaper denne evnen seg hos de fleste av oss, rett og slett fordi vi i vårt samfunn ikke har fokus på denne delen, vi har ikke forstått viktigheten av den, vi setter hjernen i hodet høyest. Først når alt annet er prøvd sier vi: «Kjenn på magefølelsen."

 

Når vi har kontakt med hjernen i hjertet, har vi kontakt med den vi egentlig er. Hjertet har sin egen hjerne, et nettverk av de samme nervecellene som vi finner i hjernen. Hjertet dømmer ikke. Når du har kontakt med hjertet er du åpen, du kjenner på en sårbarhet, medfølelse og takknemlighet. En god varme brer seg i kroppen og du er helt tilstede i opplevelsen.

 

Hjernen i hodet. I 2018 er det ingenting som stresser oss mer enn tankene våre. Vår psykologiske bagasje stresser oss. Vi lytter til tankene og tror på det de forteller, men de forteller i hovedsak historien om sårene våre.

 

Vi kan ikke med viljen stoppe hjernen i å produsere tanker, på samme måte som vi ikke kan stoppe nyrene i å produsere urin. Det vi imidlertid kan gjøre, er å flytte oppmerksomheten. Være til stede i det som skjer akkurat nå. Har du oppmerksomheten på barnehånden du holder, er det der du er. Har du oppmerksomheten på tankene, er det der du er. For små barn er dette en naturlig tilstand. For oss oppleves det derimot nesten som umulig, og vi kommer ikke på det engang. Egoet har blitt standhaftig, og det vil ikke overses. Vi har knyttet hele vår væren til jeg-et og egoet. Vi har glemt den åpne, klare, stille himmelen som ligger bak tankene, der kreativiteten, roen, innsikten og all forståelse befinner seg.

 

 

 


Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!