«PJ Harvey tilhører sikkert rockens framtid». Dette skrev Dagsavisen – daværende Arbeiderbladet – første gang PJ Harvey var i Norge. Det var i 1992, og det var ikke hvilken som helst scene hun sto på heller. Hun norgesdebuterte like godt på Valle Hovin stadion, som oppvarmingsartist for U2, åpenbart plassert der av deres felles plateselskap Island. Hun hadde nettopp gitt ut sitt debutalbum «Dry» og fått oppsiktsvekkende kritikker i britisk musikkpresse, uten at særlig mange U2-fans på Helsfyr var interessert i henne av den grunn. Helt uberørt av den massive likegyldigheten sto hun fremst på scenekanten i fuskepels og solbriller og brølte: «Nothing can stop me/50 foot queenie!». Og jeg husker jeg tenkte: Oj. Dette er en modig dame.
Det var ikke jegsom skrev i Arbeiderbladet at PJ Harvey var en artist for framtida, men jeg påpekte hvordan hun eier nåtida, da hun i februar ga ut sitt åttende album, «Let England Shake». «Den sterkeste og mest tankevekkende samlingen låter i Harveys allerede ekstraordinære platekarriere», fastslo jeg da. Jeg hadde et «kanskje» foran, men det kan jeg stryke nå, åtte måneder etter. I mellomtida har hun fått seksere i en rekke store norske aviser, det har kommet ekstatiske rapporter om gråtende menn under hennes konserter på Roskilde og andre festivaler. Hun har fått den prestisjetunge britiske Mercury-prisen for beste album, og framført en av sangene derfra for David Cameron. Han er den andre suksessive britiske statsministeren hun synger for. Før det britiske valget i fjor framførte hun en tidlig utgave av tittellåten «Let England Shake» for daværende statsminister Gordon Brown, på snakkeshowet til den britiske programlederen og historikeren Andrew Marr. Tidligere denne måneden var hun tilbake i Andrew Marrs studio, denne gangen ved siden av David Cameron, som er blitt beskyldt for slett ikke å lede England gjennom et av de mest turbulente årene i landets etterkrigshistorie, med krig, krise og opptøyer som rystet England (Cameron var på ferie i Toscana da London brant).
Etter Mercury-prisen fikk hun historiefaglig ros for hvordan hun med «Let England Shake» tar opp deler av britisk historie andre har ønsket å holde skjult. Hun viser hvordan krig er en forutsetning, ikke et historisk unntak, for den stolte britiske nasjonen. «Let England Shake» er et like lett tilgjengelig som det er dyptpløyende album om død, krig og savn. Hun sampler reggaeartisten Nine The Observers apokalyptiske om «Blood And Fire» når hun synger om Englands blodige historie. Irak, Afghanistan, Somme og Gallipoli, skyttergravene under første verdenskrig og selvmordsbombere i Midtøsten, er en del av det samme bildet. I sangene sine inntar hun forskjellige fortellerposisjoner, fra krigsenken til den unge soldaten. Hun synger om sitt England på en måte som forkaster blind patriotisme og framkaller en sannere nasjonalfølelse. Hun synger om England slik det er, ikke slik David Cameron og andre vil at det skal være. Etter utgivelsen har hun lagt ut en serie kortfilmer til hver av låtene på plata, der en britisk krigsfotograf har filmet dokumentarbilder av britisk hverdagsliv. Videoene utdyper den komplekse veven av mening fra plata og viser hvordan dette er en del av en større kunstnerisk tanke.
For Fredrik Skavlan skulle det dermed være mye å snakke om. Men Jens Stoltenberg er opptatt denne uka, så PJ Harvey får synge for Robert Stoltenberg i stedet, i Skavlan-studio. Det kan bli interessant, men det føles også som en forspilt sjanse. Skavlans britiske kollega spurte den alltid muntre David Cameron om han hadde hørt «Let England Shake» – «du hører jo på Morrissey og sånt», som programlederen forsiktig påpekte. Og jo da, Cameron fortalte at kona hadde kjøpt plata på iTunes etter Mercury-tildelingen, og at de hadde hørt på den et par ganger. «Very keen!» sa Cameron entusiastisk, om noe ullent, men vi får tolke det som at han likte det han hørte. PJ Harvey fikk ordet og begynte å fortelle Cameron om hvordan kulturmidlene til hennes hjemfylke Dorset var blitt kuttet og hvordan profitt var i ferd med å bli alle tings mål, men da var tida ute, og programleder Marr ba henne ta på seg gitaren og gjøre seg klar til å synge sangen sin. Det var «The Last Living Rose», som begynner sviende sarkastisk med «Goddamn Europeans! Take me back to dear old England» (som et ekko av åpningssamplingen på The Smiths' «The Queen Is Dead», den støvete allsangen «take me back to dear old Blighty»).
Der sto PJ Harvey,alene med sin hvite gitar og sin bisarre svarte fjærpryd, to meter fra Storbritannias statsminister, og snart 20 år etter ilddåpen på Valle Hovin framsto hun like uredd, urokkelig, ustoppelig. La England skjelve.