Kultur

Drittpakke mot Tyskland

Det er en folkebevegelse som har stanset atomkraften i Tyskland. De som sloss mot klimaendringer bør lære framfor å kritisere.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Under overskriften "Nedtur for klimaet" kritiserer Aftenpostens økonomiredaktør, tirsdag, det tyske vedtaket om å stenge Atomkraften. Han er ikke den eneste her i landet som har gjort det. Denne uken hadde så å si alle de store mediene her i landet kritiske oppslag om beslutningen. Ord som "panikkartet" og "uheldig" ble tatt i bruk for å karakterisere vedtaket. De færreste la vekt på at beslutningen er et resultat av 30 års politisk debatt i Tyskland, og dermed neppe overilt.

Jeg mener det er et historisk vedtak Tyskland nå har gjort. Aldri før har et land avviklet en energikilde gjennom et politisk vedtak, slik Tyskland nå gjør. Industri- og kapitalkrefter har kjempet i mot men folket ville det annerledes. Etter at De Grønne i april vant delstatsvalget i konservative Baden-Württemberg, og feide til side 60 år med konservativt CDU/CSU-styre, måtte til og med forbundskansler Angela Merkel gi etter. Og Merkel sin beslutning er neppe panikkartet. Den er gjort etter grundige politiske og økonomiske overveielser, og etter anbefalinger av et energipolitisk ekspertutvalg.

Bakgrunnen for Storengs kritikk av Tyskland er klimaproblemet. Han mener vedtaket vil gjøre det vanskeligere å få redusert tysklands utslipp av klimagasser. Storeng føyer seg dermed inn i rekken av journalister og forståsegpåere som er opptatt av klimaspørsmål, men generelt skeptisk til miljøvern generelt. I likhet med Storegn har også den populære klima-forfatteren Mark Lynas kritisert tyskerne for å ville fase ut atomkraften. Argumentet er enkelt; atomkraft erstatter kullkraft. Vi kjenner det igjen fra debatten her hjemme om gasskraft.

Jeg har ingen problemer med å forstå verken Storeng, eller Lynas sitt argument. Jeg deler deres frykt for de menneskeskapte klimaendringene, men er uenig i at atomkraften er en løsning på problemet. For det første er det en energikilde som krever kontinuerlig overvåking og kontroll for at avfall ikke skal komme på avveie. Atomkraft kan ikke bygges ut i land der det er konflikter eller der konflikt truer. Samtidig er det nettopp i land i den 3. verden, der demokratiene enda ikke er stabile, at energietterspørselen øker mest. For det andre er avfallet farlig, og må beskyttes i flere tusen år. Hvilket land i verden kan garantere for total stabilitet og kontroll over et avfall i så mange år? Når vi i tillegg vet at atomkraften er dyr og til tider farlig, mener jeg det finnes bedre alternativer.

Men dette er likevel ikke mitt hovedpoeng. Det største problemet er etter min mening at Lynas og Storeng gjør det gode til det godes problem. De undervurderer betydningen av et folkelig engasjement, og hvordan dette har bidratt til å presse fram klimavennlig energiløsninger i Tyskland, i kontrast til hva som eksempelvis skjer i Norge. Skal vi i framtiden klare å fase ut kull og olje, er det nettopp slike folkelige bevegelser, som det vi har sett i Tyskland det er behov for. Tyskland har i dag de beste rammebetingelse i verden for fornybar energi. En av årsakene er nettopp det folkelige engasjementet mot atomkraft. Myndighetene har rett og slett blitt tvunget til å se seg om etter alternativ. Dette har ført til at landet i dag har over 30 prosent av vindkraften i verden. 17 prosent av Tysklands energiforsyningen er allerede fornybar, og 370.000 mennesker jobber ifølge miljømyndighetene nå i denne sektoren. Og fornybar revolusjonen i Tyskland har så vidt begynt. Den konservative regjeringen sikter nå mot at 40 prosent av energiforsyningen skal være fornybar innen 2020, og 85 prosent innen 2050. Det er ambisiøse mål! Å påstå at tyskerne ikke lar seg skremme "like mye av klimaendringene", slik Storeng gjør, blir derfor rimelig hult.

Panikkartet, er det heller ikke. Få land har hatt en så grundig og gjennomgripende debatt om hvilke energipolitiske vegvalg man skal ta enn Tyskland. Allerede da Gerhard Schröder i 2002 ble kansler, for en regjering bestående av Sosialdemokrater og De grønne, besluttet man å stenge atomkraften. Den gang var vedtaket langt mer kontroversielt enn det er i dag. De grønne ble nærmest ble nærmest beskyldt for politisk kupp. Atomstoppen ble siden reversert av Angela Merkel og hennes konservatrive CDU-regjering, men nå har altså Merkel, i likhet med Schröder og De grønne, gått inn for en utfasing av atomkraft. Denne gangen er datoen satt til 2022, ett år seinere enn det som ble satt som frist av Schröder i 2002. I tilleggspoeng er at det aldri har vært tale om å bygge ut mer atomkraft i Tyskland. Spørsmålet har heller vært når, og ikke om Tyskland skulle fase ut atomkraften. Mandagens vedtak er med andre ord bare en framskynding av allerede fastlagt politikk.

Et stort flertall av den tyske befolkningen har sagt i fra. De ønsker ikke å leve med den risikoen det er å ha atomkraften gående i enda mange år. Det er en beslutning jeg mener det står respekt av. Mange mener atomstoppen nå vil få konsekvenser for kratprisen her til lands. Årsaken er at vi, spesielt vinterstid, importerer kraft fra Tyskland. Men å be tyskerne fortsette å leve med farlig atomkraft, for at vi her på berget skal kunne dusje varmt gjennom hele vinteren, mener jeg blir rimelig hult. I hvert fall om man samtidig nekter å godta at det bygges kraftkabler over en og annen fjord, eller et vindkraftverk på et og annet skjær. Tyskland kommer åpenbart til å gjøre sitt for å erstatte sin atomkraft med fornybar energi. Enten må vi lære å leve med det, eller så må vi godta noen flere vindkraftverk også her i Norge..

Mer fra: Kultur